Dag E. Thorenfeldt på Shoot Gallery

Fra boken:
Det som er igjen av Aphotekernes Laboratoriums på Hoff er i dag to ting. Det ene er den delen av bygningen som er bevart, det andre fotografiene i denne boken. Fotografen Dag Thorenfeldt tilbragte noen måneder i den forlatte og nedlagte fabrikken. Han var alene i dette store og tomme komplekset, kun med sitt kamera som kollega. Den amerikanske essayisten og forfatteren Susan Sontag skriver i «On Photography» at selve kameraet forandret individet. Den som bruker det blir «..a tourist in other people’s reality, and eventually one’s own». Begrepet «turist» kan virke nedsettende, det brukes ofte for å beskrive en person som konsumerer sine omgivelser, og som ikke tilfører noe selv annet enn selve kjøpet. Slik trenger det ikke være, vi kan like gjerne hevde at turisten er den moderne verdens essensielle figur. Turisten er den som perfeksjonerer det å betrakte og reise, det å utforske det allerede utforskede, den som ikke omdanner sine reiser til «oppdagelser», men som står last og bram med den stadig økende globaliseringen og som går inn i den. Turisten forakter ikke den store grå massen, tvert i mot: turisten forakter ideen om det suverene individet. Turisten er utmerket klar over koblingen mellom
seg selv og massesamfunnet.

Og der finner vi fotografiet, det blir turistens kollega og sikkerhetssystem, det som filtrerer det uviktige fra det viktige, det som bestemmer hva som skal bli stående igjen. Fotografiet er et sant barn av den industrielle revolusjon. Det er konseptualisert masseproduksjon. Mangfoldiggjøringen av fotografiet ikke bare sikret dets utberedte, forankret det i massene og gjorde det til selve mediet over alle medier, nei fotografiet bærer i seg en annen og
mer kompleks egenskap: Det omformer alt det er i kontakt med,
og gjør det om til dokumentasjon.

Og som Sontag så tydelig påpeker, fotografen blir også en som reiser inn i sitt eget indre. Fotografen må gjennom å arbeide med den ytre verden også bearbeide sitt eget sinn og sine egne forestillinger. Denne prosessen slår inn i fotografiene. Dag Thorenfeldts bilder fra Aphotekernes Laboratoriums bærer i seg vekslingen mellom å ha et blikk hentet fra utsiden og ett blikk fra innsiden. Ambuleringen mellom de store fotografiene av de omfattende og tilsynelatende kaotiske systemene, og de skarpe utsnittene av de visuelt tydelige detaljene, skaper en distinkt dynamikk.


Fotografiene vi omgir oss av er i volum så mange at alle drukner, men likefullt så har denne inflasjonen av fotografiet en annen effekt. Betrakteren blir mer øvet, og i øvelsen dannes også filtrene vi bruker for å kategorisere fotografiene. Med ett står de unike bildene igjen frem. Nå har de aura – ikke fordi de ikke kan reproduseres – men fordi de i seg selv bærer i seg det som krever fortolkning. Et bilde som ikke kan bære i seg tvil, som kun postulerer en påstand faller til jorden. Det bildet som lar oss stå igjen med flere spørsmål enn da vi først så det, det tilfører vi aura. Det er dette som er kunstverket i reproduksjonens tidsalder og vi returnerer med blikket til det første bildet, til rørene som drar oss inn i det som ingen navn har og som ingen vei fører, men som treffer oss der det er mest komplisert. I vår jakt på å forstå vår egen tid, og oss selv.

I disse fotografiene venter vi forgjeves på menneskene, at de skal komme tilbake og fortelle sine historier. Det finnes spor etter dem. Vi er dømt til å forstå at de må ha vært der, at de har bygget dette, at de har arbeidet i dette, at de har vært på åstedet. Men utover det må vi slå oss til ro med at alt er over. Kun en enslig skjære flakser forbi
på vei opp mot himmelen.
- Erling Dokk Holm