Å ta naturen ut av tiden

Naturhistorisk Museum i Bergen skal rehabiliteres frem til 2018, og i den forbindelse må tusenvis av uerstattelige og skjøre utstoppede dyr nitidig pakkes og flyttes til midlertidige hjem. Helge Skodvin har portrettert noen av dyrene i boken A Moveable Beast.

Boken innledes med et forord skrevet av Tomas Espedal. Han skriver om dyret:

Dyrene var her før oss. Hvem tilhører denne kloden, denne jorden vi kaller vår? Den tilhører dyrene. Den tilhører trærne, elvene, fjellene, sjøene, plantene, blomstene, markene, jordene, den umåtelig vakre naturen som har utfoldet seg i tusenvis av år og som vil fortsette å utfolde seg i sin voldsomme prakt, etter oss.

Etter oss, ja. Tiden er sterkt tilstede i Skodvins prosjekt. Det å preservere noe for ettertiden. Det å ta noe ut av tiden for at det skal representere noe utover seg selv, som et symbol. Fotografiet som medium har en nær forbindelse til døden. Et fotografi av et menneske som ikke lenger er blant oss, er et klassisk memento mori, en påminnelse på at man må huske å leve mens man kan. Du skal dø en gang. Sånn er det bare. Skodvin portretterer ikke livet og øyeblikket slik det fotografiske mediet muliggjør. Han portretterer døden.

Jeg elsker det som er menneskeskapt, som oppfinnelsen av fotografiet; nå fanger vi det som er fanget, vi fotograferer det som er dødt, en dobbelt død som er nærmere livet enn det som er borte, fordi det i fotografiet er borte på en måte som kan få deg til å tenke: Hadde det ikke vært vakkert om den døde fuglen kunne fly, skriver Espedal.

Det første oppslaget i boken, etter Espedals nydelige tekst, består av en kort tekst til venstre og et fotografi av et utstoppet neshorn til høyre. Det står på en europall bak en åpen trailer i et lagerlokale. Teksten informerer om at dette neshornet har artikkelnummer 3404 i Naturhistorisk Museums samling. Dyret heter «Stumpneshorn. Ceratotherium sium». Deretter informeres det om klasse, orden og familie før det fortelles at dette er en avstøpning etter utstoppet original, hvor dyret ble fanget, hvem som leverte det inn og at det originale fremre horn ble stjålet i 2003.

Dette oppsettet følger boken. Formalt sett blir boken som et oppslagsverk, et leksikon eller en katalog. Tilsynelatende en svært nøktern presentasjon av en samling individer. I oppslagsverk er vi vant til å se bilder av et neshorn eller en kenguru i sitt rette element – levende. Når vi i A Moveable Beast ser disse portrettert i utstoppet versjon, langt fra sitt rette element, gjør det noe dramatisk med lesningen av boken.

Formålet med å lese dette «oppslagsverket» er ikke lenger at det er interessant å lese mer om de ulike dyreartene for å få mer kunnskap om disse. Lesningen av boken blir heller følelseladd. Det er noe som skjærer i Skodvins fotografier. Det er noe svært unaturlig – og trist over disse fotografiene. Sjiraffen som ligger stiv med ansiktet ned mot et flislagt gulv, med puter som støtter opp under den lange halsen. Elgen pakket i plast som ruver over hustakene i en lift. Havlærskilpadden som ligger på en papplate inne på et gammelt toalett. Kombinasjonen av dette en gang levende, flotte dyret, og materialer som europaller, bobleplast og papp, fører til et brudd i lesningen.

Boken blir ikke lest som en bærer av objektiv kunnskap om et tema, den blir heller en bok som forteller om noe større, om tapet av individet. Om menneskenes brutale inngripen i en verden som ikke er vår. En større sannhet enn den kunnskapen som vanligvis innhentes og formidles av Naturhistorisk Museum.

Fotografiene er teknisk utført på en svært god måte. Lyset er grått, støvete, jevnt og flatt. Scenografien disse dyrene portretteres i utgjør en viktig del av grunnen til at fotografiene er så tiltalende. De oppleves som vakre, men samtidig også uendelig triste.

A Moveable Beast er et vakkert og viktig prosjekt. En nydelig og rar bok som minner oss på menneskenes brutale inngripen i dyrenes verden, menneskenes behov for å kategorisere og katalogisere det naturlige, sette dette inn i et system – og dermed gjøre det naturlige unaturlig. Espedal innleder med et betimelig spørsmål – som han også har svaret på: Hvem tilhører denne kloden, denne jorden vi kaller vår? Den tilhører dyrene.