Blind fotograf

For å begynne med det første – hva er egentlig et fotografi? Rent fysisk kan et svar være at det er en todimensjonal gjengivelse av en tredimensjonal virkelighet. Et kamera lager et bilde når man trykker på utløseren. Et kamera jeg selv har, er utstyrt med utløserknapp på vertikalgrepet. Det er en god ting, men noen ganger, når jeg glemmer det, tar det bilder når jeg slipper taket i kameraet og lar det henge løst i skulderremmen. Da tar det bilder av rennesteiner og halve biler, avkuttede ben og kanskje en due. Gjerne opp ned og på skrå. Noen ganger er det svart, fordi objektivdekslet sitter på, men det er fortsatt et bilde, og "svart" finnes jo ikke. Antydningen til støy og "ikke-svart", som alltid er der, er kameraets "eigengrau" – som det du ser når du lukker øynene.

Dette er bilder tatt av en dum maskin, uten tanker, tatt fordi fotografen er klønete. De er utilsiktet, og derfor er de, med ett eller to pussige unntak, heller ikke interessante.

Noen av bildene til Axel Røthe ser slik ut. Mange seende fotografer ville slettet dem før de forlot kameraet. Det vil si; de ville ha slettet dem hvis eller fordi det ikke lå en tanke bak. Det gjør det bak bildene til Axel Røthe. Han har hodet fullt av bilder og tanker, og han husker hvordan det var å se. Han forsøker å omsette erfaringer og følelser, lyder, lukter og stemninger i bilder. Det er ikke alltid at han treffer. Men han har humor. Det klarer han alltid å formidle, og han er ikke selvhøytidelig.

Mange, kanskje de fleste, hverdagsfotografer reflekterer atskillig mindre over bildene de tar enn Axel gjør – og dermed blir også de fleste bildene vi ser rundt oss ganske likegyldige. Kanskje mange av de vi tar selv også.

Og selv de beste fagfotografene, perfeksjonister med lang erfaring, stålkontroll på motiv, teknikk og utstyr ned til minste detalj, plukker bare ut ett eller noen ganske få bilder av lange serier etter et opptak. Ikke alltid og hver gang, noen ganger sitter bildet de er ute etter som det skal, den første gangen de trykker på utløseren – men ofte er det slik. Også her ligger det en tankeprosess bak, erfaring, fagkunnskap, et sikkert instinkt og en omhyggelig utvelgelsesprosess basert på det synlige resultatet.

Axel selv har ikke muligheten til å vurdere det synlige resultatet. Fra han var ti år begynte han gradvis å miste synet. Da han var 17, var han helt blind. I vanlig fysisk forstand ser han verken motivet når han trykker på knappen, eller resultatet etterpå. Faren Knut kan imidlertid bildekommunikasjon. Han kjenner verktøyene og vet hva som virker, og er åpenbart en god kurator.

Resultatet er da også stramt regissert og uendelig mye mer interessant enn det aller meste av den bildestøyen som til daglig omgir oss i form av mer eller mindre tanketomme bilder. Det vil si; bildene er interessante også fordi de er satt inn i en kontekst – og fordi de ledsages av fantastiske og nesten konsekvent poetiske bildetekster som "No cavities", "Missing Helicopter", "Hvordan lyd ser ut under vann" eller "A grouse in winter clothes (stuffed, obviously)". Det gir bildene en herlig surrealistisk kvalitet, men mange av dem fungerer godt som abstrakte kunstverk også uten nærmere forklaring.

Tungt tilgjengelig samtidskunst, den som nærmest forutsetter at man har gått de samme skolene og har de samme referansene som kunstneren selv for å kunne knekke kodene, krever en forklaring for at man skal få utbytte av den. Det gjør nok også bildene til Axel, men på en annen måte, og en del av forklaringen får man i form av bildetekstene. De kommuniserer direkte med betrakteren, gjør at ting faller på plass eller åpner for flere spørsmål. Bilder og tekst danner en helhet som også formidler humor og selvironi, men ikke minst får de oss til å revurdere vår egen oppfatning av den "virkeligheten" vi fotograferer, om synet er aldri så skarpt.

Et bilde blir aldri noe annet enn en representasjon og en tolkning av virkeligheten slik hver og en av oss oppfatter den gjennom sanser og tanker. Morten Krogvold traff spikeren veloverveid på hodet da han etter presentasjonen på Nordic Light siterte René Magrittes berømte bildetekst: "Dette er ikke en pipe". Nei, det er jo ikke det. Et bilde blir aldri noe annet enn betrakterens tolkning av det.

Uansett er bildene til Axel en tankevekkende opplevelse – så får det være opp til hver enkelt å velge sine adjektiver. Eller la være.