Skrevet av Maria LundbergDen kanskje mest prestisjetunge prisen for fotojournalister har i år gått til sørafrikanske Jodi Bieber for portrettet av den unge, afghanske kvinnen Aisha.
Bildet av Aisha var coveret på det amerikanske magasinet TIME sommeren 2010, i forbindelse med en reportasje fra Afghanistan som bar tittelen What happens if we leave Afghanistan.
Bildet viser den unge afghanske kvinnen Aisha som fikk skåret av nesen og øret av sin ektemann som straff for å ha forsøkt å flykte fra mannen. Hun ble hentet tilbake til ektemannen, som lemlestet henne mens svigerfamilien holdt henne fast. Deretter ble hun i følge media overlatt til seg selv for å dø. Amerikanske soldater reddet henne, og fikk henne til USA hvor hun har fått medisinsk hjelp.
Både bildet og prisen i WPP har skapt ulike reaksjoner. Det i seg selv er ikke noe nytt. Det er en årlig tradisjon at debatter oppstår rundt tildelingen av Årets Bilde, både i de nasjonale konkurransene og i den internasjonale. Denne gangen er det imidlertid en storpolitisk dimensjon ved debatten som tydeliggjør kraften i hva et enkelt lite bilde kan symbolisere.
Bieber selv forklarer på et opptak med WPP at hun tok bildet fordi kontrasten mellom Aishas slående skjønnhet og den grufulle lemlestingen hun var blitt utsatt for, var så sterk, at det var helt umulig å ikke ta bildet. Bieber ville først og fremst vise Aisha som en vakker kvinne, ikke som et offer. Samtidig ble bildet av Times brukt som en illustrasjon på hva afghanske kvinner utsettes for. Dermed fikk bildet en annen betydning da det ble publisert, enn det som var Biebers opprinnelige intensjon.
Den amerikanske kritikeren og bloggeren Jim Johnson er en av dem som har gått hardt ut mot årets pristildeling. Johnsen mener at bildet ikke kan isoleres fra sin opprinnelige sammenheng, som en del av en reportasje som bærer preg av å være ren propaganda for USA sin krigføring i Afghanistan. Johnsen argumenterer med at årets pris dermed er en premiering av amerikanske krigføringspropaganda.
Bloggeren David Campbell viser til Johnsens kritikk, og sier at dette synliggjør hvordan konteksten og også teksten er helt avgjørende for tolkningen av et enkelt bilde. I dette tilfellet demonstrerer både Johnsen og Campbell hvordan bildets mening umiddelbart endres dersom teksten endres. Dersom tittelen What happens if we leave Afghanistan hadde vært erstattet med What still happened despite10 years of occupying Afghanistan, ville også bildets symbolikk vært en helt annen. Dermed ender vi opp med konteksten som avgjørende for bildets tekst.
Organisasjonen Kvinner for Kvinner i Afghanistan har utalt at den mener bildet er viktig for å vise verden hvilke overgrep som begås mot afghanske kvinner. Aishas tilfelle er ikke enestående. Samtidig stiller organisasjonen spørsmål ved hvorvidt man kan si at dette skjer til tross for eller på grunn av eksterne soldaters tilstedeværelse. Med andre ord: at bildet blir publisert, er viktig og riktig. Diskusjonen handler dermed ikke om hvorvidt bildet skal publiseres, men hvordan, og i hvilken kontekst.
Fotosjef i Aftenposten Tor G. Stenersen sier til foto.no at han ikke ikke er enig i kritikken som handler om at Biebers bilde er propaganda for amerikansk krigføring.
- Jeg mener at dette bildet står helt for seg selv. Historien bak er jo grusom, men jeg mener ikke at dette bildet forsvarer USA sitt engasjement i Afghanistan av den grunn.
-Bildet har også blitt kritisert fordi det er en åpenbar kopi av magnumfotografen Steve McCurrys bilde Afghan Girl som ble tatt under Sovjets invasjon av Afghanistan og publisert i National Geographic. Hva tenker du om den kritikken?
- For min del gjør denne åpenbare likeheten at bildet for meg blir ekstra sterkt. Assosiasjonen til McCurry er ikke noe som svekker bildet, tvert i mot.
- Jodi Bieber har også blitt møtt med kritikk for dette bildet fordi det er et åpenbart arrangert bilde, som ikke utfordrer det fotojournalistiske i noen vesentlig grad. Rammebetingelsene er kontrollerte, det er noe studioaktig over settingen. Er du enig i denne kritikken?
Jeg synes dette er en god vinner. I forhold til at bildet er arrangert, så gjelder jo det mange pressebilder, med unntak av sport og krig. Det kommer jo an på hva man ønsker å premiere. Jeg mener at det ikke er et mål i seg selv å premiere fotografens mot.
Fotograf og høyskolelektor Bernt Eide ved Fotojournalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo brukte bildet i sin undervisning i fjor. Det er flere sider ved konteksten til dette bildet som er relevant å diskutere, sier Eide.
Oppslaget i TIME sier at det er slik det blir dersom vestlige styrker forlater Afghanistan. Det sier ikke at det er slik det er i dag, eller at dette er et problem i hele Afghanistan, også der våre allierte styrer. Det er også slik at dette kom på trykk etter at CIA i et hemmelig dokument tok til orde for å bruke afghanske kvinner i vestlig media for å gi krigføringen et menneskelig ansikt. Det blir, slik jeg ser det, umulig å koble dette bildet til noe annet enn en støtte til vestlig krigføring i Afghanistan. TIME står for en regjeringsvennlig profil, og Jodi Biebers bilde bragte dette budskapet effektivt til hele verden.
Eide sier han har vanskelig for å se for seg at dette bildet hadde vunnet årets World Press dersom det hadde vært publisert i en annen kontekst. Samtidig mener han at det er vanskelig å si hva Word Press eventuelt skulle ha gjort annerledes: De forholder seg til en fotograf som har tatt et bilde som fortjener oppmerksomhet. Vold mot kvinner er et grotesk problem i Afghanistan. Men jeg synes kanskje ikke at det bildet er så eksepsjonelt. I denne sammenhengen forsøker imidlertid TIME å gjøre dette bildet til et ikon i forhold til kampen mot Taliban.
Det hersker også tvil om hvorvidt koblingen til Taliban er riktig for tilfellet Aisha. Den canadiske forfatteren og journalisten Ann Jones hevdet i en artikkel i The Nation i september 2010, at koblingen mellom Talibans overgrep mot afghanske kvinner og Aishas historie, er villedende. Jones jobbet selv ved mottaket som tok i mot Aisha, og sier at Taliban i utgangspunktet ikke hadde noe med Aishas tilfelle å gjøre. Første gang Jones hørte Aisha selv fortelle historien, var Taliban ikke nevnt. Koblingen ble senere gjort i reportasjen i TIME, hvor Aisha feilaktig blir fremstilt som et eksempel på hvordan afghanske kvinner lider under Talibans kontroll.
Bernt Eide mener at bildet dermed er med på å gi et manipulert inntrykk av situasjonen i landet. - Fakta er vel at man like gjerne kunne ha funnet slike eksempler på mishandlede kvinner også i områdene som er under kontroll av de allierte, sier Eide, som også har brukt Jodi Biebers omdiskuterte bilde i undervisningen som et utgangspunkt for diskusjon knyttet til fenomenet perception management. Perception management er et begrep fra amerikansk etterretningsvesen, og går ut på å bevisst påvirke og styre folks følelser og verdensbilder gjennom informasjonsstrategier.
I min undervisning brukte jeg bildet nettopp som et eksempel på amerikanernes psykologiske krigføring, forteller Eide. I dag er perception management en viktig del av militær strategi, og som fotojournalist er det er en sentral ting å ha kunnskap om. For en krigførende makt er det å få media til å publisere denne typen stoff, helt sentralt.
- Vil du si at dine fotojournaliststudenter har en bevissthet i forhold til kontekstens verdi for et pressebilde? Ja, generelt vil jeg si at jeg opplever at studentene våre er bevisst. Dette er også noe vi vektlegger i vår undervisning.
Bildet av Aisha var coveret på det amerikanske magasinet TIME sommeren 2010, i forbindelse med en reportasje fra Afghanistan som bar tittelen What happens if we leave Afghanistan.
Bildet viser den unge afghanske kvinnen Aisha som fikk skåret av nesen og øret av sin ektemann som straff for å ha forsøkt å flykte fra mannen. Hun ble hentet tilbake til ektemannen, som lemlestet henne mens svigerfamilien holdt henne fast. Deretter ble hun i følge media overlatt til seg selv for å dø. Amerikanske soldater reddet henne, og fikk henne til USA hvor hun har fått medisinsk hjelp.
Både bildet og prisen i WPP har skapt ulike reaksjoner. Det i seg selv er ikke noe nytt. Det er en årlig tradisjon at debatter oppstår rundt tildelingen av Årets Bilde, både i de nasjonale konkurransene og i den internasjonale. Denne gangen er det imidlertid en storpolitisk dimensjon ved debatten som tydeliggjør kraften i hva et enkelt lite bilde kan symbolisere.
Bieber selv forklarer på et opptak med WPP at hun tok bildet fordi kontrasten mellom Aishas slående skjønnhet og den grufulle lemlestingen hun var blitt utsatt for, var så sterk, at det var helt umulig å ikke ta bildet. Bieber ville først og fremst vise Aisha som en vakker kvinne, ikke som et offer. Samtidig ble bildet av Times brukt som en illustrasjon på hva afghanske kvinner utsettes for. Dermed fikk bildet en annen betydning da det ble publisert, enn det som var Biebers opprinnelige intensjon.
Den amerikanske kritikeren og bloggeren Jim Johnson er en av dem som har gått hardt ut mot årets pristildeling. Johnsen mener at bildet ikke kan isoleres fra sin opprinnelige sammenheng, som en del av en reportasje som bærer preg av å være ren propaganda for USA sin krigføring i Afghanistan. Johnsen argumenterer med at årets pris dermed er en premiering av amerikanske krigføringspropaganda.
Bloggeren David Campbell viser til Johnsens kritikk, og sier at dette synliggjør hvordan konteksten og også teksten er helt avgjørende for tolkningen av et enkelt bilde. I dette tilfellet demonstrerer både Johnsen og Campbell hvordan bildets mening umiddelbart endres dersom teksten endres. Dersom tittelen What happens if we leave Afghanistan hadde vært erstattet med What still happened despite10 years of occupying Afghanistan, ville også bildets symbolikk vært en helt annen. Dermed ender vi opp med konteksten som avgjørende for bildets tekst.
Organisasjonen Kvinner for Kvinner i Afghanistan har utalt at den mener bildet er viktig for å vise verden hvilke overgrep som begås mot afghanske kvinner. Aishas tilfelle er ikke enestående. Samtidig stiller organisasjonen spørsmål ved hvorvidt man kan si at dette skjer til tross for eller på grunn av eksterne soldaters tilstedeværelse. Med andre ord: at bildet blir publisert, er viktig og riktig. Diskusjonen handler dermed ikke om hvorvidt bildet skal publiseres, men hvordan, og i hvilken kontekst.
Fotosjef i Aftenposten Tor G. Stenersen sier til foto.no at han ikke ikke er enig i kritikken som handler om at Biebers bilde er propaganda for amerikansk krigføring.
- Jeg mener at dette bildet står helt for seg selv. Historien bak er jo grusom, men jeg mener ikke at dette bildet forsvarer USA sitt engasjement i Afghanistan av den grunn.
-Bildet har også blitt kritisert fordi det er en åpenbar kopi av magnumfotografen Steve McCurrys bilde Afghan Girl som ble tatt under Sovjets invasjon av Afghanistan og publisert i National Geographic. Hva tenker du om den kritikken?
- For min del gjør denne åpenbare likeheten at bildet for meg blir ekstra sterkt. Assosiasjonen til McCurry er ikke noe som svekker bildet, tvert i mot.
- Jodi Bieber har også blitt møtt med kritikk for dette bildet fordi det er et åpenbart arrangert bilde, som ikke utfordrer det fotojournalistiske i noen vesentlig grad. Rammebetingelsene er kontrollerte, det er noe studioaktig over settingen. Er du enig i denne kritikken?
Jeg synes dette er en god vinner. I forhold til at bildet er arrangert, så gjelder jo det mange pressebilder, med unntak av sport og krig. Det kommer jo an på hva man ønsker å premiere. Jeg mener at det ikke er et mål i seg selv å premiere fotografens mot.
Fotograf og høyskolelektor Bernt Eide ved Fotojournalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo brukte bildet i sin undervisning i fjor. Det er flere sider ved konteksten til dette bildet som er relevant å diskutere, sier Eide.
Oppslaget i TIME sier at det er slik det blir dersom vestlige styrker forlater Afghanistan. Det sier ikke at det er slik det er i dag, eller at dette er et problem i hele Afghanistan, også der våre allierte styrer. Det er også slik at dette kom på trykk etter at CIA i et hemmelig dokument tok til orde for å bruke afghanske kvinner i vestlig media for å gi krigføringen et menneskelig ansikt. Det blir, slik jeg ser det, umulig å koble dette bildet til noe annet enn en støtte til vestlig krigføring i Afghanistan. TIME står for en regjeringsvennlig profil, og Jodi Biebers bilde bragte dette budskapet effektivt til hele verden.
Eide sier han har vanskelig for å se for seg at dette bildet hadde vunnet årets World Press dersom det hadde vært publisert i en annen kontekst. Samtidig mener han at det er vanskelig å si hva Word Press eventuelt skulle ha gjort annerledes: De forholder seg til en fotograf som har tatt et bilde som fortjener oppmerksomhet. Vold mot kvinner er et grotesk problem i Afghanistan. Men jeg synes kanskje ikke at det bildet er så eksepsjonelt. I denne sammenhengen forsøker imidlertid TIME å gjøre dette bildet til et ikon i forhold til kampen mot Taliban.
Det hersker også tvil om hvorvidt koblingen til Taliban er riktig for tilfellet Aisha. Den canadiske forfatteren og journalisten Ann Jones hevdet i en artikkel i The Nation i september 2010, at koblingen mellom Talibans overgrep mot afghanske kvinner og Aishas historie, er villedende. Jones jobbet selv ved mottaket som tok i mot Aisha, og sier at Taliban i utgangspunktet ikke hadde noe med Aishas tilfelle å gjøre. Første gang Jones hørte Aisha selv fortelle historien, var Taliban ikke nevnt. Koblingen ble senere gjort i reportasjen i TIME, hvor Aisha feilaktig blir fremstilt som et eksempel på hvordan afghanske kvinner lider under Talibans kontroll.
Bernt Eide mener at bildet dermed er med på å gi et manipulert inntrykk av situasjonen i landet. - Fakta er vel at man like gjerne kunne ha funnet slike eksempler på mishandlede kvinner også i områdene som er under kontroll av de allierte, sier Eide, som også har brukt Jodi Biebers omdiskuterte bilde i undervisningen som et utgangspunkt for diskusjon knyttet til fenomenet perception management. Perception management er et begrep fra amerikansk etterretningsvesen, og går ut på å bevisst påvirke og styre folks følelser og verdensbilder gjennom informasjonsstrategier.
I min undervisning brukte jeg bildet nettopp som et eksempel på amerikanernes psykologiske krigføring, forteller Eide. I dag er perception management en viktig del av militær strategi, og som fotojournalist er det er en sentral ting å ha kunnskap om. For en krigførende makt er det å få media til å publisere denne typen stoff, helt sentralt.
- Vil du si at dine fotojournaliststudenter har en bevissthet i forhold til kontekstens verdi for et pressebilde? Ja, generelt vil jeg si at jeg opplever at studentene våre er bevisst. Dette er også noe vi vektlegger i vår undervisning.
Forsidefaksimile av magasinet TIME juli 2010.
Jodi Bieber
Bieber sitt bilde av afghanske Aisha vant årets World Press Photo som årets beste enkeltstående pressebilde. Diskusjonene har ikke uteblitt.
"Aisha"
Jodi Bieber / World Press Photo
Biebers portrett av Aisha som frittstående portrett.
Sharbat Gula , Afghan Girl, Pakistan, 1984
Steve McCurry
Er årets World Press-vinner Jodi Biebers portrett et forsøk på å kopiere McCurrys legendariske portrett av afghanske Gula fra 1984?
Fordi bildet kan gi litt ekstra goodwill for de som kjemper mot mørkemennene i Taliban og lignende grupperinger, så er det negativt. Utrolig dumt.
Argumentet " dette skjer også selv om amerikanske/internasjonale styrker er i landet " . For et utrolig dumt argument. Selvfølgelig skjer det også da. Hverken amerikanske eller andre styrker kan ha 100% kontroll på alle afghaneres privatliv.
Men det er vel liten tvil om at denne typen kvinnebehandling vil bli meget mer vanlig om Taliban overtar makten igjen.
Fredrik Naumanns påstand "Uten spørsmålstegnet blir det imidlertid en påstand, som betyr "hva som skjer om vi forlater Afghanistan", ergo at flere kvinner vil lide dersom man ikke forblir i landet. Det er en udokumentert påstand, en mening "
Herregud Nauman, hvilken planet lever du egentlig på. Det er da opplagt at et styre ( Taliban ) som er grunnleggende kvinnefiendtlig vil føre med seg mer lidelse for kvinner. Såpass må være opplagt.
At den politiske korrekthet lever i beste velgående her inne på Foto.no også er jo meget tydelig. Alex, hvorfor ikke støtte den ALIERTE invasjonen av Afghanistan ? Er det noe galt i det. Er det bedre med støtte til Taliban ?
I så fall hvorfor.
Støtt kampen mot middelaldreregimet til Taliban i Afghanistan !!!! Ikke noe å være flau over.
Værste jeg vet er politisk korrekthet
Bildet viser grafisk hvilke uhyrligheter disse mennene er istand til å utføre. Så, politisk, antagelig; anti-muslimsk - så absolutt!
http://www.worldpressphoto.org/index.php?option=com_photo...width=high
Hvis hun har problemer med hvordan Time har brukt bildet og historien ma hun 1) skrive sin bildetekst annerledes og 2) i etterkant si at hun tar avstand fra Times vinkling.
Man ma kunne ansvarliggjore fotografer sapass. WWP handler om fotojournalistikk, ikke kunstfotografi.
Derimot: At den afghanske kvinnen Aisha kan ha blitt utnyttet til å spre et budskap hun kanskje ikke er enig i er jo kjernen i diskusjonen.
Ang kritikken, så kan man ikke dømme bildet etter hva oppslaget til artikkelen det ble brukt i sa. Det er publikasjonen som skal kretiseres, fotografen har gjort en god jobb og dette er et knallsterkt bilde. Om det sier noe om Taliban, kanskje, men de fleste krigsfotografier tas for å vise at dette faktisk skjer med mennesker, og dette må stoppes, om det er snakk om amerikanere i Irak, eller FN i Serbia på 90-tallet.
Da mener jeg altså ikke at jeg støtter USAs invasjon, men at bildet har en menneskelig og ikke politisk kontekst.
Problemet er selvsagt konteksten, og ikke minst tittelen på oppslaget i Time. Hadde de lagt til et spørsmåltegn i tittelen, altså ?What happens if we leave Afghanistan??, ville man lagt opp til en diskusjon der Biebers bilde ville vært et utgangspunkt.
Uten spørsmålstegne blir det imidlertid en påstand, som betyr "hva som skjer om vi forlater Afghanistan", ergo at flere kvinner vil lide dersom man ikke forblir i landet. Det er en udokumentert påstand, en mening, og man kan derfor godt si at bildet blir brukt i propaganda øymed.
Det er ikke sikkert Biebers så for seg den bruken, eller er enig, men brukt på denne måten har bildet uansett blitt en del av markedsføringen for de som ønsker fortsatt amerikansk tilstedeværelse i Afghanistan.
Det er desverre vasnkelig for fotografer å kontrollere konteksten på alle bilder, og det er alltid en fare for at ens egne intensjoner med bildene ikke når frem til leserne.