Skrevet av Cecilie Tyri HoltI sin kunstneriske karriere har Hedevig Anker spesialisert seg på å fotografere fraflyttede hus som er tømt for innhold. Utsnitt av en vegg med et vindu, en trapp, et loft, en dør. Betrakterens fortolkning av bildene styres ikke mer enn av at fotografiene har fått titler i forhold til hvor de er fotografert. Slemdal. Bregenstrasse. Villa Stenersen.
Det uttrykket jeg forbinder sterkest med Ankers arbeider er forholdet mellom det skarpe fokuserte uttrykket, og det duse ufokuserte og abstraherte aspektet muliggjort av det fotografiske mediet. Det er arbeidene som leker med disse ytterpunktene jeg setter mest pris på. En sterkt konsentrert følelse skapes når kun en smal vertikal stripe i midten av billedflaten er i fokus, mens resten av fotografiet er abstrahert i to duse flater som gjentar fargespillet i den midtre delen.
Som betrakter forholder man seg annerledes til et fotografi som leker med et abstrakt uttrykk, sammenliknet med jevne og fokuserte fotografier. Det er nok en generell oppfatning blant folk flest at et fotografi ikke er vellykket dersom det er ufokusert i hvert fall i familiealbumet og i dokumentarisk sammenheng. Derfor er det sannsynligvis lettere å oppfatte et fotografis kunstneriske verdi dersom fotografen eksperimenterer med mediets formale aspekt. Noe Anker til tider gjør med glans.
Jeg mener ikke at et fotografi kan betraktes som et kunstfotografi kun fordi det er ute av fokus, men den håndverksmessige eksperimenteringen som Anker gjør i noen av sine arbeider gjør at det er mer interessant å se nærmere på disse, sammenliknet med eksempelvis fotografiet av trappen i SHKS og utsnittet fra Villa Stenersen. De eksperimenterende fotografiene har et større tolkningsgrunnlag enn de jevne fokuserte arbeidene, hvis agenda virker uklar.
Jeg vil ikke plassere Anker utelukkende i en piktoralistisk boks som Heidi Bale Amundsen gjør i sin anmeldelse av utstillingen på Kunstkritikk.no. Det samme gjør Mona Pahle Bjerke på nrk.no under tittelen Maleri skapt med kamera. Anker arbeider i sjiktet mellom det piktoralistiske uttrykket, forstått som fotografi med maleriske referanser, og det modernistiske uttrykket, forstått som det mediumsspesifikke og dermed klart fokuserte fotografiet. Som mange andre samtidskunstnere jobber hun dermed blant annet med dialogen mellom maleri og fotografi, men skiller seg ut ved at hun ikke er en såkalt mixed-media-kunstner. Hun dyrker det fotografiske mediet. Det er godt, og uvant, å se.
Anker behersker den tekniske og håndverksmessige siden ved det fotografiske mediet fullt ut. Dialogen mellom det skarpe fokuset og den duse abstraksjonen er tiltalende å se på. Men jeg har vanskeligheter med å finne et klart fokus i utstillingen. Det er paradoksalt nok de arbeidene som problematiserer de uklare og maleriske sidene ved det fotografiske uttrykket som er de mest fokuserte - hva gjelder en utstillingsmessig agenda.
Utstillingen Hedevig Anker - Perspectiv henger på Stenersenmuseet til 17. oktober.
Det uttrykket jeg forbinder sterkest med Ankers arbeider er forholdet mellom det skarpe fokuserte uttrykket, og det duse ufokuserte og abstraherte aspektet muliggjort av det fotografiske mediet. Det er arbeidene som leker med disse ytterpunktene jeg setter mest pris på. En sterkt konsentrert følelse skapes når kun en smal vertikal stripe i midten av billedflaten er i fokus, mens resten av fotografiet er abstrahert i to duse flater som gjentar fargespillet i den midtre delen.
Som betrakter forholder man seg annerledes til et fotografi som leker med et abstrakt uttrykk, sammenliknet med jevne og fokuserte fotografier. Det er nok en generell oppfatning blant folk flest at et fotografi ikke er vellykket dersom det er ufokusert i hvert fall i familiealbumet og i dokumentarisk sammenheng. Derfor er det sannsynligvis lettere å oppfatte et fotografis kunstneriske verdi dersom fotografen eksperimenterer med mediets formale aspekt. Noe Anker til tider gjør med glans.
Jeg mener ikke at et fotografi kan betraktes som et kunstfotografi kun fordi det er ute av fokus, men den håndverksmessige eksperimenteringen som Anker gjør i noen av sine arbeider gjør at det er mer interessant å se nærmere på disse, sammenliknet med eksempelvis fotografiet av trappen i SHKS og utsnittet fra Villa Stenersen. De eksperimenterende fotografiene har et større tolkningsgrunnlag enn de jevne fokuserte arbeidene, hvis agenda virker uklar.
Jeg vil ikke plassere Anker utelukkende i en piktoralistisk boks som Heidi Bale Amundsen gjør i sin anmeldelse av utstillingen på Kunstkritikk.no. Det samme gjør Mona Pahle Bjerke på nrk.no under tittelen Maleri skapt med kamera. Anker arbeider i sjiktet mellom det piktoralistiske uttrykket, forstått som fotografi med maleriske referanser, og det modernistiske uttrykket, forstått som det mediumsspesifikke og dermed klart fokuserte fotografiet. Som mange andre samtidskunstnere jobber hun dermed blant annet med dialogen mellom maleri og fotografi, men skiller seg ut ved at hun ikke er en såkalt mixed-media-kunstner. Hun dyrker det fotografiske mediet. Det er godt, og uvant, å se.
Anker behersker den tekniske og håndverksmessige siden ved det fotografiske mediet fullt ut. Dialogen mellom det skarpe fokuset og den duse abstraksjonen er tiltalende å se på. Men jeg har vanskeligheter med å finne et klart fokus i utstillingen. Det er paradoksalt nok de arbeidene som problematiserer de uklare og maleriske sidene ved det fotografiske uttrykket som er de mest fokuserte - hva gjelder en utstillingsmessig agenda.
Utstillingen Hedevig Anker - Perspectiv henger på Stenersenmuseet til 17. oktober.
Villa Stenersen
Hedevig Anker
Slemdal
Hedevig Anker
SHKS
Hedevig Anker