Skrevet av Maria LundbergI det Linda Bournane Engelberth kommer gjennom rommet på konditoriet Pascal vegg i vegg med Nobels Fredssenter, kommer teksten til svenske Eva Dahlgrens låt Ängeln i rummet sildrende frem fra min glemsel. Stor av vesen er hun ikke, Bournane Engelberth, tvert i mot, men kraft og retning har hun så det monner, der hun kommer sommerkledt mellom cafébordene til møtet vårt. Ute er det t-skjortevær, - endelig, den slags vær som for oss med et navn, nummer og alle fingertupper inntakt i folkeregisteret gjerne bringer lykken til bords. Jeg møter Bournane Engelberth i anledning utstillingen hennes Venterom som nå henger på Nobels Fredssenter i Oslo. Etter et års arbeid, kan hun nå puste ut og konstatere at resultatet frem til september utgjør senterets velkomsthilsen til besøkende publikummere.
Venterom er et av dokumentarprosjektene som fikk støtte fra Fritt Ord i 2007. Som fotograf i avisa Klasskampen fikk Linda idéen til prosjektet etter å ha besøkt flere norske asylmottak på jobb for avisa. Korte små reportasjestunt inn i asylsøkernes norske asylhverdag ga lysten til å komme tettere på menneskene og gjøre noe mer på temaet. Som lystet, så gjort. - Jeg startet prosessen med å forhøre meg litt i forhold til norske asylmottak og det å kunne gjøre et sånt dokumentarprosjekt, og søkte om tillatelse fra UDI, forteller Linda. Og så ble det bilder, bilder som befester relativitetsteoriens uomtvistelige brutalitet. Varmt t-skjortevær bringer kanskje lykken for de av oss som har et hjem, en adresse, en fremtid. For de som ser tiden renne ut på et statlig venterom, må det mer enn sol til. Lykken er ikke alltid like enkel å eie, selv ikke for den som har satset på den med livet som innsats.
Ute er det altså 26 varmergrader. Fotograf Bournane Engelberth bestiller en eplemost. Veien frem til utstillingen som henger noen meter unna, har en tilsynelatende tilfeldig start. Jeg gikk på videregående i 2.klasse og kjedet meg. Sammen med en venninne brøt jeg skolegangen og reiste til Mexico. Det var i utgangspunktet for 3 måneder, men endte opp med å bli til 2,5 år. Vi satt på stranda, det var like før vi hadde retur med flyet hjem, og så sa venninna mi Skal vi ikke bare bli her?, og så endte det med at vi ble. Linda ler. I dag kan det hele fortone seg som en del av en ukjent men godt villet plan. På svartebørsen i Mexico kjøpte nemlig Linda sitt første speilreflekskamera, og dermed var hun i gang.
- Det begynte med gatefotografering, og på den måten oppdaget jeg for alvor klasseskiller, og det politiske engasjementet mitt våknet, forteller Linda og dermed skjønner jeg at det er ikke helt tilfeldig når hun i dag arbeider for Klassekampen som fotograf. Det politiske engasjementet sitt har hun tatt med seg, og også videreforedlet gjennom utstillingen hun nå er aktuell med.
Etter gatefotografering i Mexico reiste politisk oppvåknede Linda hjem til Norge og tok en fagutdanning som fotograf ved fotolinja på Sogn Videregående i Oslo. 2 års skole med 2 års påfølgende lærlingtid innen reklame og avis ga henne en faglig plattform for videre satsing. I dag jobber hun halv tid som fast fotograf i Klasseklampen, og halv tid som frilansfotograf med egne prosjekter. Dette gir henne muligheten til å hente det beste i begge verdener. Jobben i Klassekampen gir meg faglig påfyll og utvikling i et kompetent miljø. Jeg opplever redaksjonen som åpen for innspill og nye idéer, og det inspirerer meg! Samtidig gir en deltidsstilling i avisa meg fleksibilitet i forhold til å jobbe med egne prosjekter, og dét er helt ideelt.
Den fleksibiliteten har blant annet ledet til bildene som henger på nobelsenteret. Og etter å ha sett utstillingen hennes, er jeg nysgjerrig: Hva var utgangspunktet hennes, da hun startet å arbeide med venteromsbildene? Jeg startet med å ville følge noen utvalgte historier, forteller Linda. Men underveis i prosessen skjedde det ting, og jeg endte til sist opp med å vise flere ulike skjebner, fordi jeg syntes det var riktig å fortelle om flere sider ved asylssøkernes virkelighet.
Bildene Linda har endt opp med å vise, er fra Vardåsen asylmottak i Asker, Hamar asylmottak, Heimly Asylmottak på Finnsnes i Troms (HERO), og Trondheim asylmottak Heimdal (HERO). I tillegg er det bilder fra en flyktningleir i Hellas, og et asylmottak i Italia. - I utgangspunktet var fokuset mitt på norske asylsøkere, men i arbeidet med de jeg traff i Norge, hørte jeg så mange historier om asylsøkernes kamp i Hellas og Italia, at jeg bestemte meg for å reise for å selv se hvordan det var.
I det året hun har jobbet med prosjektet, har hun jobbet selvstendig i forhold til Fritt Ord, men parallelt sparret med flere andre norske dokumentarfotografer underveis. Jeg har vist bildene mine til blant annet Fin Serck-Hansen, og også hatt et faglig samarbeid med Helsingforskomittéen. Å diskutere bildene og utstillingens endelige dramaturgi har vært verdifullt for meg. Jeg har også sett andre fotografers arbeider på tematikken ikke for å herme, men for å finne min egen retning.
Og så er vi tilbake til engelen i rommet. Nå er det ikke dét, at jeg tenker at Linda Bournane Engelberth er mer engel enn andre fotografer som har jobbet med asylsøkere som tema for sine bilder, skjønt hun har en engel i navnet, og noe fascinerende sterkt, våkent og varmt i et blikk som ikke viker. Og jeg tror heller ikke at de hun har møtt, bare er engler. I menneskemengden fins de med både vinger og horn. De fleste av oss har litt av begge deler på lager. Men at prosjektet hennes på mange måter er å ville være en engel i møte med demoner, det er et bilde som gir meg mening når vi snakker sammen. Linda har villet vise hverdagen til norske asylsøkere, og hun har gått inn med kamera for å se menneskene.
Engler har i ordets opprinnelige forstand større utholdenhet, evner til å forflytte seg, og en kapasitet til å se, som langt overgår menneskenes. At et prosjekt som Venterom fordrer utholdenhet for å lykkes med det som Linda ønsker å bidra til med bildene sine, er det ingen tvil om. Jeg vil formidle kjedesomheten og grellheten, de uendelige brunfargene, som preger norske asylmottak, sier Linda. Jeg vil gjerne bidra til å gi asylsøkerne ansikter og en identitet, løfte dem ut av den anonyme grå merkelappen asylsøker, og jeg vil at myndighetene skal ta stilling til vilkårene i norsk asylpolitikk.
Som en del av utstillingens åpning, tok fotografen også initiativet til en paneldebatt om asyl- og flyktningepolitikk på Nobelsenteret i regi av Den Norske Helsingforskomiteen. Linda Bournane Engelberth er altså ikke bare opptatt av å ta bilder. Hun er minst like opptatt av å kunne noe om det hun tar bilder av, og det politiske engasjementet stopper ikke i dét hun har tatt bildene sine.
Altså ønsker Linda å bidra til en forflytning både hos oss som publikummere, og hos de ansvarlige politikerne som forvalter asylsøkernes trøstesløse brunnyansede ventetid i ja vi elsker dette landet, et land som for mange asylsøkere stiger frem med en asylpolitikk som lager stadig flere værbitte furer i asylskjebner rundt om. Det blotte faktum at hun har brukt tid på å se mennesker som opplever å bli oversett, er en fjær i englevingen, det også. Og det får meg til å tenke på psykoterapeuten Alice Miller som en gang sa at for et barn, kan det være av avgjørende betydning å én eneste gang oppleve seg virkelig sett av en annen (voksen) person med myndighet. Å bli møtt og virkelig sett kan for et menneske være det totale være eller ikke være, ifølge Miller. Kanskje er det minst like viktig for asylsøkere i norske mottak å oppleve seg sett. Kanskje kan dette gi dem håp. Kanskje et håp om en fremtidig verdighet. Og kanskje kan det gi dem det motet de trenger for å holde ut gjennom brunfargenes endeløse tristhet.
Linda forteller at hun har hatt nærhet som et nøkkelord i arbeidet med prosjektet sitt. Hun har jaktet på følelsen av nærhet i møte med asylsøkerne, har villet tett innpå menneskene og situasjoner. I det pågående, nye prosjektet sitt er denne nærhetsjakten fortsatt en rød tråd: - Jeg vil ikke si så mye mer om det nå. Men det å etablere nærhet er en retning jeg forfølger.
Og i retningen hun leter etter, er inspirasjonen tilflytende fra flere kanter. Med en kjæreste som er kunstner, forteller Linda at hun er inspirert av flere typer kunstnere og kunstgenrer, ikke bare av fotografi. Og skal hun løfte frem én kunstner hun spesielt er opptatt av akkurat nå, er det den franske konseptkunstneren Sophie Calle som også har gjort seg bemerket med sine fotografier.
Utstillingen Venterom henger på Nobels Fredssenter til midten av september i år, og asylsøkere skal dermed være senterets velkomstkomité gjennom de mest besøkte månedene i året. Alle turistene som legger turen innom senteret, vil bli møtt av brunnyansene. Kanskje ikke den mest flatterende presentasjonen av vårt Norge, som altså her avkles som alt annet enn friskt i rødt, hvitt og blått.
Og mens ventetidens uvisshet skal vises gjennom sommersesongen på Nobels Fredssenter, jobber Linda Bournane Engelberth videre med nye prosjekter. At hun har vilje og kraft bak arbeidet sitt, er jeg overbevist om. At hun tar plass med en trygg selvfølgelighet på en fotografisk offentlighetsarena som i stor grad er dominert av middelaldrende menn, sier sitt om dét.
Så er eplemosten for lengst drukket opp der vi sitter inne, og ute er solen insisterende het og kravstor. Jeg og Bournane Engelberth takker av. Og selv om fotografen med engel i navnet forlater rommet, henger engelens blikk tilbake i utstillingen i rommet ved siden av. Bildene hennes kan du se, hele sommeren til ende, med eller uten t-skjorte og most.
http://www.nobelpeacecenter.org/
Venterom er et av dokumentarprosjektene som fikk støtte fra Fritt Ord i 2007. Som fotograf i avisa Klasskampen fikk Linda idéen til prosjektet etter å ha besøkt flere norske asylmottak på jobb for avisa. Korte små reportasjestunt inn i asylsøkernes norske asylhverdag ga lysten til å komme tettere på menneskene og gjøre noe mer på temaet. Som lystet, så gjort. - Jeg startet prosessen med å forhøre meg litt i forhold til norske asylmottak og det å kunne gjøre et sånt dokumentarprosjekt, og søkte om tillatelse fra UDI, forteller Linda. Og så ble det bilder, bilder som befester relativitetsteoriens uomtvistelige brutalitet. Varmt t-skjortevær bringer kanskje lykken for de av oss som har et hjem, en adresse, en fremtid. For de som ser tiden renne ut på et statlig venterom, må det mer enn sol til. Lykken er ikke alltid like enkel å eie, selv ikke for den som har satset på den med livet som innsats.
Ute er det altså 26 varmergrader. Fotograf Bournane Engelberth bestiller en eplemost. Veien frem til utstillingen som henger noen meter unna, har en tilsynelatende tilfeldig start. Jeg gikk på videregående i 2.klasse og kjedet meg. Sammen med en venninne brøt jeg skolegangen og reiste til Mexico. Det var i utgangspunktet for 3 måneder, men endte opp med å bli til 2,5 år. Vi satt på stranda, det var like før vi hadde retur med flyet hjem, og så sa venninna mi Skal vi ikke bare bli her?, og så endte det med at vi ble. Linda ler. I dag kan det hele fortone seg som en del av en ukjent men godt villet plan. På svartebørsen i Mexico kjøpte nemlig Linda sitt første speilreflekskamera, og dermed var hun i gang.
- Det begynte med gatefotografering, og på den måten oppdaget jeg for alvor klasseskiller, og det politiske engasjementet mitt våknet, forteller Linda og dermed skjønner jeg at det er ikke helt tilfeldig når hun i dag arbeider for Klassekampen som fotograf. Det politiske engasjementet sitt har hun tatt med seg, og også videreforedlet gjennom utstillingen hun nå er aktuell med.
Etter gatefotografering i Mexico reiste politisk oppvåknede Linda hjem til Norge og tok en fagutdanning som fotograf ved fotolinja på Sogn Videregående i Oslo. 2 års skole med 2 års påfølgende lærlingtid innen reklame og avis ga henne en faglig plattform for videre satsing. I dag jobber hun halv tid som fast fotograf i Klasseklampen, og halv tid som frilansfotograf med egne prosjekter. Dette gir henne muligheten til å hente det beste i begge verdener. Jobben i Klassekampen gir meg faglig påfyll og utvikling i et kompetent miljø. Jeg opplever redaksjonen som åpen for innspill og nye idéer, og det inspirerer meg! Samtidig gir en deltidsstilling i avisa meg fleksibilitet i forhold til å jobbe med egne prosjekter, og dét er helt ideelt.
Den fleksibiliteten har blant annet ledet til bildene som henger på nobelsenteret. Og etter å ha sett utstillingen hennes, er jeg nysgjerrig: Hva var utgangspunktet hennes, da hun startet å arbeide med venteromsbildene? Jeg startet med å ville følge noen utvalgte historier, forteller Linda. Men underveis i prosessen skjedde det ting, og jeg endte til sist opp med å vise flere ulike skjebner, fordi jeg syntes det var riktig å fortelle om flere sider ved asylssøkernes virkelighet.
Bildene Linda har endt opp med å vise, er fra Vardåsen asylmottak i Asker, Hamar asylmottak, Heimly Asylmottak på Finnsnes i Troms (HERO), og Trondheim asylmottak Heimdal (HERO). I tillegg er det bilder fra en flyktningleir i Hellas, og et asylmottak i Italia. - I utgangspunktet var fokuset mitt på norske asylsøkere, men i arbeidet med de jeg traff i Norge, hørte jeg så mange historier om asylsøkernes kamp i Hellas og Italia, at jeg bestemte meg for å reise for å selv se hvordan det var.
I det året hun har jobbet med prosjektet, har hun jobbet selvstendig i forhold til Fritt Ord, men parallelt sparret med flere andre norske dokumentarfotografer underveis. Jeg har vist bildene mine til blant annet Fin Serck-Hansen, og også hatt et faglig samarbeid med Helsingforskomittéen. Å diskutere bildene og utstillingens endelige dramaturgi har vært verdifullt for meg. Jeg har også sett andre fotografers arbeider på tematikken ikke for å herme, men for å finne min egen retning.
Og så er vi tilbake til engelen i rommet. Nå er det ikke dét, at jeg tenker at Linda Bournane Engelberth er mer engel enn andre fotografer som har jobbet med asylsøkere som tema for sine bilder, skjønt hun har en engel i navnet, og noe fascinerende sterkt, våkent og varmt i et blikk som ikke viker. Og jeg tror heller ikke at de hun har møtt, bare er engler. I menneskemengden fins de med både vinger og horn. De fleste av oss har litt av begge deler på lager. Men at prosjektet hennes på mange måter er å ville være en engel i møte med demoner, det er et bilde som gir meg mening når vi snakker sammen. Linda har villet vise hverdagen til norske asylsøkere, og hun har gått inn med kamera for å se menneskene.
Engler har i ordets opprinnelige forstand større utholdenhet, evner til å forflytte seg, og en kapasitet til å se, som langt overgår menneskenes. At et prosjekt som Venterom fordrer utholdenhet for å lykkes med det som Linda ønsker å bidra til med bildene sine, er det ingen tvil om. Jeg vil formidle kjedesomheten og grellheten, de uendelige brunfargene, som preger norske asylmottak, sier Linda. Jeg vil gjerne bidra til å gi asylsøkerne ansikter og en identitet, løfte dem ut av den anonyme grå merkelappen asylsøker, og jeg vil at myndighetene skal ta stilling til vilkårene i norsk asylpolitikk.
Som en del av utstillingens åpning, tok fotografen også initiativet til en paneldebatt om asyl- og flyktningepolitikk på Nobelsenteret i regi av Den Norske Helsingforskomiteen. Linda Bournane Engelberth er altså ikke bare opptatt av å ta bilder. Hun er minst like opptatt av å kunne noe om det hun tar bilder av, og det politiske engasjementet stopper ikke i dét hun har tatt bildene sine.
Altså ønsker Linda å bidra til en forflytning både hos oss som publikummere, og hos de ansvarlige politikerne som forvalter asylsøkernes trøstesløse brunnyansede ventetid i ja vi elsker dette landet, et land som for mange asylsøkere stiger frem med en asylpolitikk som lager stadig flere værbitte furer i asylskjebner rundt om. Det blotte faktum at hun har brukt tid på å se mennesker som opplever å bli oversett, er en fjær i englevingen, det også. Og det får meg til å tenke på psykoterapeuten Alice Miller som en gang sa at for et barn, kan det være av avgjørende betydning å én eneste gang oppleve seg virkelig sett av en annen (voksen) person med myndighet. Å bli møtt og virkelig sett kan for et menneske være det totale være eller ikke være, ifølge Miller. Kanskje er det minst like viktig for asylsøkere i norske mottak å oppleve seg sett. Kanskje kan dette gi dem håp. Kanskje et håp om en fremtidig verdighet. Og kanskje kan det gi dem det motet de trenger for å holde ut gjennom brunfargenes endeløse tristhet.
Linda forteller at hun har hatt nærhet som et nøkkelord i arbeidet med prosjektet sitt. Hun har jaktet på følelsen av nærhet i møte med asylsøkerne, har villet tett innpå menneskene og situasjoner. I det pågående, nye prosjektet sitt er denne nærhetsjakten fortsatt en rød tråd: - Jeg vil ikke si så mye mer om det nå. Men det å etablere nærhet er en retning jeg forfølger.
Og i retningen hun leter etter, er inspirasjonen tilflytende fra flere kanter. Med en kjæreste som er kunstner, forteller Linda at hun er inspirert av flere typer kunstnere og kunstgenrer, ikke bare av fotografi. Og skal hun løfte frem én kunstner hun spesielt er opptatt av akkurat nå, er det den franske konseptkunstneren Sophie Calle som også har gjort seg bemerket med sine fotografier.
Utstillingen Venterom henger på Nobels Fredssenter til midten av september i år, og asylsøkere skal dermed være senterets velkomstkomité gjennom de mest besøkte månedene i året. Alle turistene som legger turen innom senteret, vil bli møtt av brunnyansene. Kanskje ikke den mest flatterende presentasjonen av vårt Norge, som altså her avkles som alt annet enn friskt i rødt, hvitt og blått.
Og mens ventetidens uvisshet skal vises gjennom sommersesongen på Nobels Fredssenter, jobber Linda Bournane Engelberth videre med nye prosjekter. At hun har vilje og kraft bak arbeidet sitt, er jeg overbevist om. At hun tar plass med en trygg selvfølgelighet på en fotografisk offentlighetsarena som i stor grad er dominert av middelaldrende menn, sier sitt om dét.
Så er eplemosten for lengst drukket opp der vi sitter inne, og ute er solen insisterende het og kravstor. Jeg og Bournane Engelberth takker av. Og selv om fotografen med engel i navnet forlater rommet, henger engelens blikk tilbake i utstillingen i rommet ved siden av. Bildene hennes kan du se, hele sommeren til ende, med eller uten t-skjorte og most.
http://www.nobelpeacecenter.org/
Linda Bournane Engelberth
Maria Lundberg
Publikum på Linda Bournane Engelberths utstilling
Maria Lundberg
Publikum på Linda Bournane Engelberths utstilling
Maria Lundberg
Relaterte artikler: