- Nesten gøyere hvis du ikke liker det

Marie Høeg og Bolette Berg var et fotografpar som levde sammen, og drev fotostudioet Berg og Høeg fra 1895 til 1903. De tok landskapsbilder og portretter, men det er også funnet to esker med glassnegativer merket «Privat» som viser helt andre deler av livet deres. De leker med kjønnskonvensjoner og utfordrer det som var datidens (og i stor grad nåtidens) normer.

Paulina Tamara ble kontaktet av Preus Museum for å gjøre noe videre med disse bildene. Hun fikk tilgang til arkivet og frie tøyler til å gjøre som hun ønsket. De foreslo først å legge på noen filtre på de originale bildene.
-For meg hadde bildene en større betydning. Jeg ønsket å gjøre noe mer med det. Men hva kan jeg gjøre, og hva har jeg lov til å gjøre? Dette var spørsmål jeg måtte stille meg, forteller Paulina Tamara. Preus snakket mye om det moralske kompasset jeg måtte følge, men hva er det? Er det Marie og Bolette i 1900 eller Preus museum i 2022 som skal definere det? De hadde ingen arvinger jeg kunne rådføre meg med. Jeg forsøkte å sette meg inn i deres verden og stilte meg spørsmålet om de ville synes det var gøy, og om de ville vært enige i at jeg gjorde det sånn.


I dag vil mange umiddelbart tenke at de var skeive, og levde sammen som et par. For 120 år siden var det ganske vanlig at ugifte kvinner levde sammen. Skal vi dømme ut fra frisyrer og klesdrakter på de private bildene, er det mye som kan tyde på det, men vi spør Tamara om hva hun tror.

-De slår svært tydelig ut på min «gaydar». De var helt tydelig skeive, og passer godt inn i det vi i dag kaller queer. Det er mer en livsstil som handler om å kle seg annerledes, og identifisere seg med ulike roller. I dag kan du føle deg som mann, i morgen som kvinne. Det er en følelse av identitet mer enn fysikk.

Når man skal ta for seg bildene til for lengst avdøde fotografer uten etterkommere, stiller man seg nødvendigvis spørsmålet om det er riktig å gjøre manipulasjoner og endringer på dem. Dette gjorde også Paulina da hun fikk dette spennende oppdraget.

-Først trodde jeg nesten ikke at det var sant at jeg skulle få jobbe med disse bildene og få tilgang til de originale glassnegativene. Etter hvert måtte jeg tenke på hva som var mulig og hva som var riktig. Hvor møtes vi? I deres verden, i min verden? Hvor møtes våre verdener? Jeg satte meg inn i deres posisjon siden jeg selv er skeiv kvinne. Jeg kom til at jeg selv hadde satt stor pris på om noen om 100 år får mitt arbeid i hendene og presenterer det en gang til. Kult om noen husker meg om 100 år, smiler hun. -Nervene kom først da bildene skulle gjøres ferdig. Er jeg god nok til dette? Får jeg lov til å gjøre dette? Da var først da jeg så meg selv ved siden av dem i bildet at usikkerheten kom.


De originale bildene handler mye om kjønnsroller, og utforsker ulike roller for kvinner og menn. De ble aldri publisert i sin samtid, men ville nok vært svært provoserende den gangen. Denne leken med kjønnsroller spiller Paulina Tamara videre på.

- Jeg har mye annerledeshet ved å være meg. Foreldrene mine kom til Norge fra Chile da jeg var 2. Så jeg er innvandrer, kvinne og skeiv. Det handler ikke bare om meg, men om det større bildet av hva jeg representerer. Jeg skjønner at min kropp, mitt sinn og vesen har en større rolle i dagens samfunn. Jeg kan fortelle en historie, komme med et poeng osv. Annerledeshetene gjør at jeg kan komme inn steder andre ikke kommer til. Ser på det som en fordel. Stor fordel for meg. Jeg bruker dette i disse bildene, som et bildeledd mellom meg og dem. Jeg tror det hadde blitt et helt annet resultat om for eksempel Stuart Franklin, en streit, mannlig fotograf hadde gjort det samme.


Bildene er preget av at fotografen setter seg selv inn i bildene, eller på en interaktiv måte rett utenfor bildene, slik at hun blir med i handlingen. Det er en lekende tone over dem, slik det også ofte er i originalene.

- Jeg gikk noen runder før jeg kom fram til denne løsningen. Det var vanskelig å gjøre det så lett. Det er mange strenge regler i fotografi, og du kan ikke bryte en regel før du vet hva den er. Jeg ville bryte opp rammen og sette det inn i en ny ramme.

Og det er akkurat det Paulina Tamara har gjort. Hun har brutt en del rammer både for hvordan et fotografi skal være, og hva man gjør med andres bilder. Hun har også rent bokstavelig satt seg selv eller Marie utenfor bilderammen.

God kunst bør provosere noen, så vi spør Paulina om noen blir provosert av dette. Særlig bildet der hun blotter seg foran bildet av Marie Høeg kan nok virke provoserende på noen.

-Det er spennende at bildene er så aktuelle i dag. Det finnes steder der dette er tabu, og man ikke kan leve slik som disse kvinnene gjorde, uten fare. Og det ble ikke mindre aktuelt i sommer med skytingen utenfor London Pub i Oslo. Bildet der jeg kler av meg foran Marie Høeg er en referanse til et tidligere verk jeg kaller «Undressing», der jeg inviterer kvinner inni studio for å se på at jeg kler av meg. De sitter med en fjernutløser og kan bestemme når bildet skal bli tatt. Jeg ville utforske hvordan kvinner ser på kvinner og kvinner på skeive kvinner. Hvordan ser vi på oss når vi kler av oss.

-Jeg håper noen skal bli provoserte. Jeg vil ha reaksjoner. Det er nesten gøyere hvis du ikke liker det.


Utstillingen, «Over regnbuen», kan du se på Fotografiets dag på Preus Museum i Horten lørdag 27. august. Mer informasjon om Fotografiets dag finner du her.

I hele september vil utstillingen henge ved butikken vår i Media City i Bergen.

Utstillingen vil også bli vist på Oslo Negativ, fra 23. september til 16 oktober (fredag-søndag i perioden).

Foto.no vil forsøke å få til et arrangement med Paulina Tamara i samme periode, så følg med på Nyhetsbrevet vårt for nærmere informasjon.