Skrevet av Christine Tolpinrud- Jeg husker veldig godt mine første bilder. De slo ned som et lyn, forteller Arne Strømme.
Strømme gikk på naturfaglinja på videregående og hadde nettopp skaffet seg sitt første kamera. Kameraet skulle brukes til å forevige sjøfuglene han og de andre medlemmene i Norsk Ornitologisk forening brukte hver vinter på å telle. Men slik ble det ikke.
- Jeg så umiddelbart hvilke kreative muligheter det var i fotografiet som uttrykksform. Med andre ord, min karriere som naturfotograf forsvant før den hadde begynt.
Vi sitter på en takterrasse midt i Oslo, under en gradvis forsvinnende mai-sol. Strømme har nettopp kommet med flyet fra Molde, der han bor. Kledd i sort og med en kald øl foran seg, møter han til et sjeldent intervju. For siden den første opplevelsen med fotografiet har det blitt mange flere bilder. Og det har blitt premier, utstillinger og oppdrag. Behovet for å uttrykke seg tok nemlig slett ikke slutt på videregående.
Det var heller ikke der det begynte. Lille Arne Strømme var en gutt med en velutviklet fantasi.
- Mine stiloppgaver på skolen utviklet seg til de mest absurde historier, der det ene ordet tok det andre. Jeg tegnet også mye som barn. Alltid i svart/hvitt, med kullstift, forteller han.
Ordene og kullstiften levde sine egne liv, og hver stil, hver tegning, ble en reise ut i det ukjente. Kullstiften ble underbevissthetens verktøy, i hans behov for å uttrykke seg. Helt til den dagen på videregående da han fikk tilbake sine første bilder. Kullstiften ble lagt på hylla, og jakten på det ukjente fortsatte med kameraet.
- Min tilnærming til fotografiet, det er nok egentlig styrt av den samme intuitive søken etter noe. En nerve, en fortelling, uten å vite hvor jeg ender opp. Jeg søker mot det litt ukjente, i og utenfor meg selv, sier han og legger til at det nok er hans søkende natur som er drivkraften til hans fotografi.
Har for lite tid
Men på tross av det sterke behovet for å utrykke seg gjennom foto, da tiden kom for å velge karriere ble fotografiet valgt bort til fordel for en tryggere fremtid. Strømme begynte å studere på Landbrukshøyskolen på Ås og vurderte en stund om han skulle ta over familiegården i Ørsta, som han hadde odel på. Men det ble med tanken.
- Det som var helt sikkert var at jeg skulle velge et kreativt yrke, for det ligger vel i genene. En stor prosent av Strømme-familien er kunstnere eller sliter med kunstnergener. Omtrent alle bortsett fra min far som er økonom. Han prøvde etter alle kunstens regler å få sine barn til å velge en fornuftig utdannelse for å få en trygg jobb, og helst innen økonomi hæhæhæ!
Strømme ler brått og kort.
Med flere kunstnere i familien, visste faren hvor vanskelig det var å leve av kunsten. Det endte med at gården ble solgt og Strømme utdannet seg til landskapsarkitekt. Fotografiet har forblitt en sidevirksomhet og en lidenskap. Men det å kunne veksle mellom arkitekturen og fotografiet beskriver han som givende.
- Jeg har to ben å stå på, selv om det har sin pris, sier Strømme og tar en av mange lange pauser før han fortsetter:
- Tiden. Tiden er minimumsfaktoren i mitt liv. Jeg har for lite tid. Jeg har flere ganger faktisk vært på nippet til å konvertere til fotografi. Men frihetstrangen har alltid seiret. Nå kan jeg fotografere hva jeg vil, hvor jeg vil og når jeg vil, jeg er suveren i mine valg.
14 ganger Årets fotograf
Som fotograf er han helt selvlært, og komposisjonsreglene har han aldri brydd seg om. Dessuten hører han til dem som mener at regler er til for å brytes, sier han. Motivmessig er det møtet mellom mennesker og miljø som har opptatt fotografen gjennom karrieren, på tross av en godt over middels interesse for naturen. For naturen er fullkommen som den er, mener han. Han har ikke så mye å tilføre.
- Det blir bare vakkert. Mens mennesket, de gjør jo så forbannet mye galt, hæhæ!
Strømme ler brått av sin egen lille frekkhet, før han fortsetter.
- Mennesket speiler mer mitt engasjement og følelsesregister, sier han og mener at opplevelsene som følger med fotograferingen også er viktige.
Disse opplevelsene og de resulterende bildene har blant annet bidratt til at han har blitt kåret til Årets fotograf til sammen 14 ganger. 6 ganger i Fotografi, 7 ganger i svenske Foto og en gang på foto.no. For mange er Arne Strømme kjent som selve konkurransefotografen.
- Jeg er et konkurransemenneske, jeg liker den spenningen som ligger i det å konkurrere. Jeg tar det seriøst, men ikke alvorlig. For jeg blir ikke sur om jeg ikke vinner. Men jeg tar det seriøst på den måten at deltar jeg først, ja, så vil jeg vinne.
Strømme ler når han forteller at han i 1999 ble kåret til Årets norske naturfotograf. Tittelen vant han for et bilde av en lundefugl. Men det var langt fra et typisk lundefugl-bilde han hadde tatt.
- Hvis jeg først tar naturbilder så gjør jeg det på en sær måte, så det ikke bare blir vakkert, forteller han.
Konkurransen vant han med et bilde av bena til en død lundefugl. Nebbet, det tradisjonelt vakreste på lundefuglen, var ikke med.
Fant kjærligheten på foto.no
Strømme har vært medlem av foto.no i mange år, men har nok et litt annet forhold til nettsiden enn de fleste andre. Han fant nemlig kjærligheten der.
- Foto.no har endret mitt liv, sier Strømme, mens han smilende banker pekefingeren i bordet.
Sammen med en hard kjerne av fotografer og fotointeresserte ble han tidlig aktiv på både forum og bildekritikk. For ti år siden traff han kjæresten, Line Kristin Woldbeck, der.
- Foto.no har faktisk betydd noe, mennesker imellom, det knyttes vennskap. Det er mer enn bare en nettside for fotografi, sier han, men legger ikke skjul på at han ikke lenger er like aktiv på nettsiden.
Tiden kan ha løpt fra den, mener han. Nå finnes det så mange andre steder på nett som tilbyr deling av bilder. Særlig aktiv er han imidlertid ikke på andre digitale plattformer heller.
- Jeg er ikke på Facebook engang vet du. Det er ikke det at jeg er asosial, men jeg har behov for å holde avstand, sier han.
Tiden han har, er verdifull. Og den går altfor fort. I dag merker han behovet for å ta pauser og bare nyte opplevelsene. Kameraet er ikke lenger med overalt.
- Før fotograferte jeg alt, men det gjør jeg ikke lenger. Jeg blir mer og mer selektiv. Det krever så mye å få de gode bildene.
Opplevde marerittet
De siste årene har han lagt fotograferingen til en årlig fototur sammen med kjæresten, gjerne til et avsidesliggende sted der ikke Lonely Planet har vært. Opplevelsene har vært mange, selv om ikke alt har gått etter planen. En gang ble de fanget over natten i en nasjonalpark i Sør-Afrika, uten mulighet til å forlate bilen. På Madagaskar stakk bærerne av og lot dem være igjen på et sted uten transport og kommunikasjon. Begge gangene endte det godt. Men i november 2008 opplevde de marerittet. De to befant seg på Leopold Cafe i Mumbai da de ble utsatt for ett av en rekke terrorangrep som fant sted i byen i løpet av få dager. Den Pakistan-baserte terroristgruppen Lashkar-e-taiba sto bak.
Strømme forteller at terroristene angrep med granater og skytevåpen. Paret måtte kaste seg ned under bordene, men hørte snart at terroristene beveget seg rundt.
- Vi hørte det knaste i glasskår når de gikk. Så hørte vi ett og ett skudd og vi forsto at de gikk rundt og henrettet de som lå på gulvet. Vi visste at vi kom til å bli skutt. Vi hadde ingen fluktmulighet.
Parets indiske venninne ble skutt og drept. Strømme ble skutt i ansiktet på to meters hold med en AK-47. Han peker på arret i ansiktet, som fortsatt er synlig og går mellom øyenbryna og nedover kinnet. Tre fingertupper ble skutt av.
- Jeg har tenkt litt på denne Anne Grete Preus-sangen Av og til er en millimeter nok. Det var jo fingertuppene som berget meg, forteller han og viser hvordan han lå med fingrene mellom gulvet og ansiktet.
Strømme takker kjæresten for at de begge kom fra det med livet i behold, og forteller at de satte stor pris på støtten de fikk i en tråd som oppsto i forumet etter angrepene. Han legger imidlertid ikke skjul på at det har vært en utfordrende tid etterpå, for begge to. Strømme reagerte med å trekke seg tilbake. Han sluttet å delta i konkurranser og på arrangementer.
- Jeg var veldig usikker på hvordan jeg ville takle det. Om jeg ville bli en annen person som igjen ville ha et annet uttrykk. Men etter tre år så forstår jeg at det handler faktisk om å finne seg selv igjen.
Har noe uforløst
Først i 2011, da foto.no lanserte en ny utgave av Årets fotograf, våknet konkurransemennesket igjen. Det var hovedpremien, en separatutstilling, som lokket. Utstillingen, som åpner på Cyan galleri i Oslo 24. august, skal han bruke til å vise frem sider av fotografen Arne Strømme vi ikke har sett før.
- Jeg merker forandring i min tilnærming til motivene. Det hele startet med det nære og kjære, så ble det mer eksotisk, og så har jeg gått over til noe mer abstrakt. Det er kanskje en naturlig følge av min utvikling og min livsstil, sier han og forteller at han fortsatt har noe uforløst som venter på å komme ut.
Nøyaktig hva vi får se på utstillingen vil han ikke ut med. Men han kan love at det blir noe gammelt, og mye nytt. Alt presentert i kvadratisk format. Etter en periode der han bare fotograferte i høydeformat det mest dynamiske formatet er det for tiden kvadratet som tiltrekker.
- Fordi du legger ikke noen føringer. Kvadratet som form er nøytralt. Du kan komponere bildet innenfor kvadratet, mens lager du liggende eller høydeformat så har du allerede fortalt noe.
Strømme filosoferer mye over akkurat hva det er med fotografiet som tiltrekker, heller enn andre typer visuell kunst. Tidsperspektivet - det som gjør at et øyeblikk kan fanges for evigheten - er det nærmeste han kommer en forklaring. For det har ihvertfall ingenting med kamerautstyr å gjøre.
- Jeg er veldig glad for at du ikke har snakket om utstyr, utbryter han plutselig.
- Det ligger her oppe, sier han og peker på hodet.
- Fotografi, det handler om å se.
Strømme gikk på naturfaglinja på videregående og hadde nettopp skaffet seg sitt første kamera. Kameraet skulle brukes til å forevige sjøfuglene han og de andre medlemmene i Norsk Ornitologisk forening brukte hver vinter på å telle. Men slik ble det ikke.
- Jeg så umiddelbart hvilke kreative muligheter det var i fotografiet som uttrykksform. Med andre ord, min karriere som naturfotograf forsvant før den hadde begynt.
Vi sitter på en takterrasse midt i Oslo, under en gradvis forsvinnende mai-sol. Strømme har nettopp kommet med flyet fra Molde, der han bor. Kledd i sort og med en kald øl foran seg, møter han til et sjeldent intervju. For siden den første opplevelsen med fotografiet har det blitt mange flere bilder. Og det har blitt premier, utstillinger og oppdrag. Behovet for å uttrykke seg tok nemlig slett ikke slutt på videregående.
Det var heller ikke der det begynte. Lille Arne Strømme var en gutt med en velutviklet fantasi.
- Mine stiloppgaver på skolen utviklet seg til de mest absurde historier, der det ene ordet tok det andre. Jeg tegnet også mye som barn. Alltid i svart/hvitt, med kullstift, forteller han.
Ordene og kullstiften levde sine egne liv, og hver stil, hver tegning, ble en reise ut i det ukjente. Kullstiften ble underbevissthetens verktøy, i hans behov for å uttrykke seg. Helt til den dagen på videregående da han fikk tilbake sine første bilder. Kullstiften ble lagt på hylla, og jakten på det ukjente fortsatte med kameraet.
- Min tilnærming til fotografiet, det er nok egentlig styrt av den samme intuitive søken etter noe. En nerve, en fortelling, uten å vite hvor jeg ender opp. Jeg søker mot det litt ukjente, i og utenfor meg selv, sier han og legger til at det nok er hans søkende natur som er drivkraften til hans fotografi.
Har for lite tid
Men på tross av det sterke behovet for å utrykke seg gjennom foto, da tiden kom for å velge karriere ble fotografiet valgt bort til fordel for en tryggere fremtid. Strømme begynte å studere på Landbrukshøyskolen på Ås og vurderte en stund om han skulle ta over familiegården i Ørsta, som han hadde odel på. Men det ble med tanken.
- Det som var helt sikkert var at jeg skulle velge et kreativt yrke, for det ligger vel i genene. En stor prosent av Strømme-familien er kunstnere eller sliter med kunstnergener. Omtrent alle bortsett fra min far som er økonom. Han prøvde etter alle kunstens regler å få sine barn til å velge en fornuftig utdannelse for å få en trygg jobb, og helst innen økonomi hæhæhæ!
Strømme ler brått og kort.
Med flere kunstnere i familien, visste faren hvor vanskelig det var å leve av kunsten. Det endte med at gården ble solgt og Strømme utdannet seg til landskapsarkitekt. Fotografiet har forblitt en sidevirksomhet og en lidenskap. Men det å kunne veksle mellom arkitekturen og fotografiet beskriver han som givende.
- Jeg har to ben å stå på, selv om det har sin pris, sier Strømme og tar en av mange lange pauser før han fortsetter:
- Tiden. Tiden er minimumsfaktoren i mitt liv. Jeg har for lite tid. Jeg har flere ganger faktisk vært på nippet til å konvertere til fotografi. Men frihetstrangen har alltid seiret. Nå kan jeg fotografere hva jeg vil, hvor jeg vil og når jeg vil, jeg er suveren i mine valg.
14 ganger Årets fotograf
Som fotograf er han helt selvlært, og komposisjonsreglene har han aldri brydd seg om. Dessuten hører han til dem som mener at regler er til for å brytes, sier han. Motivmessig er det møtet mellom mennesker og miljø som har opptatt fotografen gjennom karrieren, på tross av en godt over middels interesse for naturen. For naturen er fullkommen som den er, mener han. Han har ikke så mye å tilføre.
- Det blir bare vakkert. Mens mennesket, de gjør jo så forbannet mye galt, hæhæ!
Strømme ler brått av sin egen lille frekkhet, før han fortsetter.
- Mennesket speiler mer mitt engasjement og følelsesregister, sier han og mener at opplevelsene som følger med fotograferingen også er viktige.
Disse opplevelsene og de resulterende bildene har blant annet bidratt til at han har blitt kåret til Årets fotograf til sammen 14 ganger. 6 ganger i Fotografi, 7 ganger i svenske Foto og en gang på foto.no. For mange er Arne Strømme kjent som selve konkurransefotografen.
- Jeg er et konkurransemenneske, jeg liker den spenningen som ligger i det å konkurrere. Jeg tar det seriøst, men ikke alvorlig. For jeg blir ikke sur om jeg ikke vinner. Men jeg tar det seriøst på den måten at deltar jeg først, ja, så vil jeg vinne.
Strømme ler når han forteller at han i 1999 ble kåret til Årets norske naturfotograf. Tittelen vant han for et bilde av en lundefugl. Men det var langt fra et typisk lundefugl-bilde han hadde tatt.
- Hvis jeg først tar naturbilder så gjør jeg det på en sær måte, så det ikke bare blir vakkert, forteller han.
Konkurransen vant han med et bilde av bena til en død lundefugl. Nebbet, det tradisjonelt vakreste på lundefuglen, var ikke med.
Fant kjærligheten på foto.no
Strømme har vært medlem av foto.no i mange år, men har nok et litt annet forhold til nettsiden enn de fleste andre. Han fant nemlig kjærligheten der.
- Foto.no har endret mitt liv, sier Strømme, mens han smilende banker pekefingeren i bordet.
Sammen med en hard kjerne av fotografer og fotointeresserte ble han tidlig aktiv på både forum og bildekritikk. For ti år siden traff han kjæresten, Line Kristin Woldbeck, der.
- Foto.no har faktisk betydd noe, mennesker imellom, det knyttes vennskap. Det er mer enn bare en nettside for fotografi, sier han, men legger ikke skjul på at han ikke lenger er like aktiv på nettsiden.
Tiden kan ha løpt fra den, mener han. Nå finnes det så mange andre steder på nett som tilbyr deling av bilder. Særlig aktiv er han imidlertid ikke på andre digitale plattformer heller.
- Jeg er ikke på Facebook engang vet du. Det er ikke det at jeg er asosial, men jeg har behov for å holde avstand, sier han.
Tiden han har, er verdifull. Og den går altfor fort. I dag merker han behovet for å ta pauser og bare nyte opplevelsene. Kameraet er ikke lenger med overalt.
- Før fotograferte jeg alt, men det gjør jeg ikke lenger. Jeg blir mer og mer selektiv. Det krever så mye å få de gode bildene.
Opplevde marerittet
De siste årene har han lagt fotograferingen til en årlig fototur sammen med kjæresten, gjerne til et avsidesliggende sted der ikke Lonely Planet har vært. Opplevelsene har vært mange, selv om ikke alt har gått etter planen. En gang ble de fanget over natten i en nasjonalpark i Sør-Afrika, uten mulighet til å forlate bilen. På Madagaskar stakk bærerne av og lot dem være igjen på et sted uten transport og kommunikasjon. Begge gangene endte det godt. Men i november 2008 opplevde de marerittet. De to befant seg på Leopold Cafe i Mumbai da de ble utsatt for ett av en rekke terrorangrep som fant sted i byen i løpet av få dager. Den Pakistan-baserte terroristgruppen Lashkar-e-taiba sto bak.
Strømme forteller at terroristene angrep med granater og skytevåpen. Paret måtte kaste seg ned under bordene, men hørte snart at terroristene beveget seg rundt.
- Vi hørte det knaste i glasskår når de gikk. Så hørte vi ett og ett skudd og vi forsto at de gikk rundt og henrettet de som lå på gulvet. Vi visste at vi kom til å bli skutt. Vi hadde ingen fluktmulighet.
Parets indiske venninne ble skutt og drept. Strømme ble skutt i ansiktet på to meters hold med en AK-47. Han peker på arret i ansiktet, som fortsatt er synlig og går mellom øyenbryna og nedover kinnet. Tre fingertupper ble skutt av.
- Jeg har tenkt litt på denne Anne Grete Preus-sangen Av og til er en millimeter nok. Det var jo fingertuppene som berget meg, forteller han og viser hvordan han lå med fingrene mellom gulvet og ansiktet.
Strømme takker kjæresten for at de begge kom fra det med livet i behold, og forteller at de satte stor pris på støtten de fikk i en tråd som oppsto i forumet etter angrepene. Han legger imidlertid ikke skjul på at det har vært en utfordrende tid etterpå, for begge to. Strømme reagerte med å trekke seg tilbake. Han sluttet å delta i konkurranser og på arrangementer.
- Jeg var veldig usikker på hvordan jeg ville takle det. Om jeg ville bli en annen person som igjen ville ha et annet uttrykk. Men etter tre år så forstår jeg at det handler faktisk om å finne seg selv igjen.
Har noe uforløst
Først i 2011, da foto.no lanserte en ny utgave av Årets fotograf, våknet konkurransemennesket igjen. Det var hovedpremien, en separatutstilling, som lokket. Utstillingen, som åpner på Cyan galleri i Oslo 24. august, skal han bruke til å vise frem sider av fotografen Arne Strømme vi ikke har sett før.
- Jeg merker forandring i min tilnærming til motivene. Det hele startet med det nære og kjære, så ble det mer eksotisk, og så har jeg gått over til noe mer abstrakt. Det er kanskje en naturlig følge av min utvikling og min livsstil, sier han og forteller at han fortsatt har noe uforløst som venter på å komme ut.
Nøyaktig hva vi får se på utstillingen vil han ikke ut med. Men han kan love at det blir noe gammelt, og mye nytt. Alt presentert i kvadratisk format. Etter en periode der han bare fotograferte i høydeformat det mest dynamiske formatet er det for tiden kvadratet som tiltrekker.
- Fordi du legger ikke noen føringer. Kvadratet som form er nøytralt. Du kan komponere bildet innenfor kvadratet, mens lager du liggende eller høydeformat så har du allerede fortalt noe.
Strømme filosoferer mye over akkurat hva det er med fotografiet som tiltrekker, heller enn andre typer visuell kunst. Tidsperspektivet - det som gjør at et øyeblikk kan fanges for evigheten - er det nærmeste han kommer en forklaring. For det har ihvertfall ingenting med kamerautstyr å gjøre.
- Jeg er veldig glad for at du ikke har snakket om utstyr, utbryter han plutselig.
- Det ligger her oppe, sier han og peker på hodet.
- Fotografi, det handler om å se.
Christine Tolpinrud
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Arne Strømme
Lykke til med utstillingen!
Mvh Bente
Du har et særpreg som gjør at en oftest "vet" at du er fotografen!!!!
PS!
Lykke til med å utvikle Molde sentrums ansikt mot fjorden også.... Du gjør en god jobb der også!!
mvh
sambying ;)
Hilsen
John
Bra presentasjon av deg dette. Både deg som person og fotografen.
Bra at du påpeker at utstyret ligger i hodet Arne.
mvh
Håvard