Skrevet av Harald HarnangMange museumsfotografer jobber med gamle bilder, med arkivering og med å ta bilder av gjenstander inne på et mørkt rom. Men ikke alle. Ernst Furuhatt, heltids museumsfotograf ved Nordlandsmuseet i Bodø, farter rundt til museets totalt 20 forskjellige avdelinger i Saltenregionen og fotograferer det som skjer: Bilder som brukes i alt fra aktiv markedsføring til spennende, moderne og nytenkende utstillinger. Og ikke minst er den tidligere avisfotografen med der det skjer noe, ut fra prinsippet om at dagen i dag er historie i morgen. Pluss at han nokså systematisk tar oversiktsbilder fra fly.
-Jeg har verdens i særklasse flotteste jobb, sier han.
Bilder i jernverksblad
Ernst har en mangslungen bakgrunn. Det var som industriarbeider på jernverket i Mo i Rana at både han og redaktøren av bedriftsavisen ble klar over hans visuelle egenskaper. Her kom de aller første bildene på trykk i avisa, og her så han senere at man kunne tjene penger på gode bilder. Siden kom han inn i fotoklubbmiljøet i Bodø, samtidig som han jobbet i en fotobutikk. Atelier-fotografering var imidlertid ikke noe for den rastløse sjelen. Sammen med fotoklubbkollega og sykepleier Tor Waageng startet han felles fotofirma: Yrkesfoto. De kom inn på markedet i gode oppgangstider, tjente godt med penger og hadde jobbet seg solid inn på reklamemarkedet da det forrige økonomiske krakket kom. Over natta ble det bråstille på telefonen.
Pressefotograf
Men gjennom noe tid hadde da Ernst Furuhatt levert bilder til avisen Nordlands Fremtid, og nå ble han headhuntet. Det ble 20 år som pressefotograf i denne avisen før de to konkurrerende avisene i Bodø i 2002 slo seg sammen til Avisa Nordland. Men da var for så vidt lokalavisfotografenes svanesang åpenbar for de fleste.
Kjedelige greier?
Nok en gang ble han headhuntet: I alt 20 mindre og geografisk spredte museer i Saltenregionen slo seg sammen, satset friskt, ansatte blant annet teaterinstruktør og markedsfolk. De ville også ha en erfaren fotograf på laget. Ernst ble kontaktet. Han var ytterst skeptisk. Museumsfotograf? Dette hørtes for kjedelig ut. Men med løfte om en fri og aktiv jobb, lot han seg overtale. Ernst tok ett års permisjon fra pressefotografjobben. Men bare etter to måneder sa han opp i avisen. Igjen hadde han ramlet på rett hylle i livet.
Hamsundsenteret
Nordlandsmuseet består av noen store og kjente, og mange mindre enheter. Eksempler er handelsstedet Kjerringøy som gjennom årenes løp har flimret over mange kinolerreter. Det høyaktuelle og etter hvert svært kjente Hamsunsenteret på Hamarøy er en annen slik enhet, som i en parentes stakk av gårde med storparten av arbeidsinnsatsen til Ernst i 2009. Plutselig skulle hele verden ha bilder i alle varianter av den spesielle bygningen, tegnet av Steven Holls. Verdens største arkitekturblad, i omfang som en hel telefonkatalog med utgivelse i Italia, tok kontakt og ville i utgangspunktet ha et par bilder til en liten notis. Da bildene til Ernst Furuhatt kom til redaksjonen, ryddet de plass til månedens coverstory, og brettet alt ut over 10 sider.
Det var hektisk før, under og etter åpningen av Hamsunsenteret sommeren 2009. Under åpningen fikk Ernst bruk for de gamle pressefotografknepene. Det gjaldt å få de beste bildene fra de beste vinklene. Da ble røde sperresnorer og politiets anvisninger kun oppfattet som veiledende. Rart med det: Når gamle sirkushester lukter sagmugg
Bygdemuseum blir dagsaktuell
Minst like utfordrende, men på en helt annen måte, var da et av museene i sammenslutningen leide inn en kurator som i en periode bokstavelig forstand satte ei hel bygd på hode. Man plukket ut og portretterte gjennom tekst og bilder et antall innbyggere. For Ernst betydde oppdraget å sette seg grundig inn i historiene og bidra til å skape et visuelt inntrykk som forsterket resten av budskapet. Ikke ulikt en fotograf som jobber for et magasin der man kan bruke dager og uker på ett eneste bilde. Resultatet ble også overveldende bra. For bygda og museet ble det et kjempeløft. Og så viste man at et museum ikke bare trenger å være fortidsorientert.
Panorama
-Er det stor forskjell på å fotografere for morgendagens avis i motsetning til å tenke på evigheten i museal sammenheng?
-En del. Jeg tar nå mye mer oversiktsbilder men sørger samtidig for at det skjer noe i bildene. Gjerne med mennesker. Og som en konsekvens av dette lager jeg en del panoramabilder. Disse skrur jeg sammen manuelt i Photoshop. Det sies at den nye merge-funksjonen i de siste utgavene av PS er god, så jeg får vel forsøke dette en vakker dag...
-Rent generelt mener jeg det er viktig å komponere spennende og interessante bilder, uansett. Et bilde av en bygning trenger ikke være tatt rett forfra i flatt lys, selv om det er bare tas til museumsbruk.
Dokumentasjon av nåtiden
-I tillegg er jeg mer og mer opptatt av å dokumentere dagen i dag, ettersom den som kjent er historie i morgen. Jeg forsøker å fotografere hendelser i hele regionen når dette er praktisk og tidsmessig mulig. Da bruker jeg samme teknikk som nevnt over. Også her handler det om det store blikket: Mens en pressefotograf jobber med tette bilder av for eksempel kongen og ordføreren, sørger jeg også for å få med bildene av det som skjer rundt, dvs. dekke hele begivenheten, helst i ett bilde.
Godt utstyr
- Det blir en del fotografering utendørs siden det skjer mye i mørketiden langt nord i kongeriket. Da er det fint å ha et godt kamera og en prosessor som har fenomenale støyegenskaper. Det går i Nikon D3x og lyssterk optikk. Pluss RAW. I den digitale verdenen får jeg gode bilder selv i svarte natta, og nesten uten korn. Fenomenalt.
Ellers tilhører Ernst Furuhatt den type fotografer som er fotograf 24 timer i døgnet. Hovedkamera er med nesten overalt. Og utenom dette har han med svært få unntak alltid et skuddklart kamera i lomma. Siste nyanskaffelser et Nikon Coolpix P7000 med en oppløsning som man for få år siden bare kunne drømme om.
-Den er ikke så kjempelangt unna min D3, mener Ernst.
Verdens flotteste jobb
-Men det må jo nødvendigvis være en del rutinejobbing med ting-og-tang-fotografering og ikke minst fotoarkivering på et museum også?
-Vi har heldigvis folk som tar seg av den biten. Jeg er nok for rastløs til å bli sittende bak et kontorbord for lenge av gangen. Så lenge jeg får holde på med dette, har jeg verdens flotteste jobb.
følg foto.no på Facebook
-Jeg har verdens i særklasse flotteste jobb, sier han.
Bilder i jernverksblad
Ernst har en mangslungen bakgrunn. Det var som industriarbeider på jernverket i Mo i Rana at både han og redaktøren av bedriftsavisen ble klar over hans visuelle egenskaper. Her kom de aller første bildene på trykk i avisa, og her så han senere at man kunne tjene penger på gode bilder. Siden kom han inn i fotoklubbmiljøet i Bodø, samtidig som han jobbet i en fotobutikk. Atelier-fotografering var imidlertid ikke noe for den rastløse sjelen. Sammen med fotoklubbkollega og sykepleier Tor Waageng startet han felles fotofirma: Yrkesfoto. De kom inn på markedet i gode oppgangstider, tjente godt med penger og hadde jobbet seg solid inn på reklamemarkedet da det forrige økonomiske krakket kom. Over natta ble det bråstille på telefonen.
Pressefotograf
Men gjennom noe tid hadde da Ernst Furuhatt levert bilder til avisen Nordlands Fremtid, og nå ble han headhuntet. Det ble 20 år som pressefotograf i denne avisen før de to konkurrerende avisene i Bodø i 2002 slo seg sammen til Avisa Nordland. Men da var for så vidt lokalavisfotografenes svanesang åpenbar for de fleste.
Kjedelige greier?
Nok en gang ble han headhuntet: I alt 20 mindre og geografisk spredte museer i Saltenregionen slo seg sammen, satset friskt, ansatte blant annet teaterinstruktør og markedsfolk. De ville også ha en erfaren fotograf på laget. Ernst ble kontaktet. Han var ytterst skeptisk. Museumsfotograf? Dette hørtes for kjedelig ut. Men med løfte om en fri og aktiv jobb, lot han seg overtale. Ernst tok ett års permisjon fra pressefotografjobben. Men bare etter to måneder sa han opp i avisen. Igjen hadde han ramlet på rett hylle i livet.
Hamsundsenteret
Nordlandsmuseet består av noen store og kjente, og mange mindre enheter. Eksempler er handelsstedet Kjerringøy som gjennom årenes løp har flimret over mange kinolerreter. Det høyaktuelle og etter hvert svært kjente Hamsunsenteret på Hamarøy er en annen slik enhet, som i en parentes stakk av gårde med storparten av arbeidsinnsatsen til Ernst i 2009. Plutselig skulle hele verden ha bilder i alle varianter av den spesielle bygningen, tegnet av Steven Holls. Verdens største arkitekturblad, i omfang som en hel telefonkatalog med utgivelse i Italia, tok kontakt og ville i utgangspunktet ha et par bilder til en liten notis. Da bildene til Ernst Furuhatt kom til redaksjonen, ryddet de plass til månedens coverstory, og brettet alt ut over 10 sider.
Det var hektisk før, under og etter åpningen av Hamsunsenteret sommeren 2009. Under åpningen fikk Ernst bruk for de gamle pressefotografknepene. Det gjaldt å få de beste bildene fra de beste vinklene. Da ble røde sperresnorer og politiets anvisninger kun oppfattet som veiledende. Rart med det: Når gamle sirkushester lukter sagmugg
Bygdemuseum blir dagsaktuell
Minst like utfordrende, men på en helt annen måte, var da et av museene i sammenslutningen leide inn en kurator som i en periode bokstavelig forstand satte ei hel bygd på hode. Man plukket ut og portretterte gjennom tekst og bilder et antall innbyggere. For Ernst betydde oppdraget å sette seg grundig inn i historiene og bidra til å skape et visuelt inntrykk som forsterket resten av budskapet. Ikke ulikt en fotograf som jobber for et magasin der man kan bruke dager og uker på ett eneste bilde. Resultatet ble også overveldende bra. For bygda og museet ble det et kjempeløft. Og så viste man at et museum ikke bare trenger å være fortidsorientert.
Panorama
-Er det stor forskjell på å fotografere for morgendagens avis i motsetning til å tenke på evigheten i museal sammenheng?
-En del. Jeg tar nå mye mer oversiktsbilder men sørger samtidig for at det skjer noe i bildene. Gjerne med mennesker. Og som en konsekvens av dette lager jeg en del panoramabilder. Disse skrur jeg sammen manuelt i Photoshop. Det sies at den nye merge-funksjonen i de siste utgavene av PS er god, så jeg får vel forsøke dette en vakker dag...
-Rent generelt mener jeg det er viktig å komponere spennende og interessante bilder, uansett. Et bilde av en bygning trenger ikke være tatt rett forfra i flatt lys, selv om det er bare tas til museumsbruk.
Dokumentasjon av nåtiden
-I tillegg er jeg mer og mer opptatt av å dokumentere dagen i dag, ettersom den som kjent er historie i morgen. Jeg forsøker å fotografere hendelser i hele regionen når dette er praktisk og tidsmessig mulig. Da bruker jeg samme teknikk som nevnt over. Også her handler det om det store blikket: Mens en pressefotograf jobber med tette bilder av for eksempel kongen og ordføreren, sørger jeg også for å få med bildene av det som skjer rundt, dvs. dekke hele begivenheten, helst i ett bilde.
Godt utstyr
- Det blir en del fotografering utendørs siden det skjer mye i mørketiden langt nord i kongeriket. Da er det fint å ha et godt kamera og en prosessor som har fenomenale støyegenskaper. Det går i Nikon D3x og lyssterk optikk. Pluss RAW. I den digitale verdenen får jeg gode bilder selv i svarte natta, og nesten uten korn. Fenomenalt.
Ellers tilhører Ernst Furuhatt den type fotografer som er fotograf 24 timer i døgnet. Hovedkamera er med nesten overalt. Og utenom dette har han med svært få unntak alltid et skuddklart kamera i lomma. Siste nyanskaffelser et Nikon Coolpix P7000 med en oppløsning som man for få år siden bare kunne drømme om.
-Den er ikke så kjempelangt unna min D3, mener Ernst.
Verdens flotteste jobb
-Men det må jo nødvendigvis være en del rutinejobbing med ting-og-tang-fotografering og ikke minst fotoarkivering på et museum også?
-Vi har heldigvis folk som tar seg av den biten. Jeg er nok for rastløs til å bli sittende bak et kontorbord for lenge av gangen. Så lenge jeg får holde på med dette, har jeg verdens flotteste jobb.
følg foto.no på Facebook
Ernst Furuhatt
Museet i Meløy engasjerte en kurator som snudde bygda på hode, og viste at begrepet museum ikke bare er noe med støv på. Man laget en helt moderne utstilling med utgangspunkt i noen få av de menneskene som bor her. Eksempelvis: Han som fant en ny fremtid i nord. Hun som var kreativ og snudde alt på hodet. Han som bare ville bli fisker.
Arnt Pedersen, Avisa Nordland
Mange år etter: Ernst Furuhatt, den gang fotograf i Nordlands Fremtid i Bodø, var med siste skift i Sulitjelma gruver. Nå er bildene forstørret og henger i den samme gruva som i dag er besøksgruve i gruvemuseet i Sulitjelma.
Museet er selvforsynt med bildeproduksjon til sine utstillinger.
Ernst Furuhatt
Hele verden ville ha bilder av det spektakulære og arkitektoniske spesielle Hamsunsenteret på Hamarøy.
Ernst Furuhatt
To forskjellige århundrer møtes i jekteleia.
Ernst Furuhatt
Hamsunsenteret vekker stor interesse
Ernst Furuhatt
Meløy-prosjektet: Hun som snur alt opp-ned.
Ernst Furuhatt
Stikk-hodet-gjennom-hull-fotografering. Det er utrolig populært og det fungerer selv i 2010.
