Skrevet av Trine Rasch-OlsenEt kjent ordtak skal ha det til at nordmenn er født med ski på beina. Ken Opprann derimot, er født med reisesekk på ryggen. Han har så lenge han kan huske reist rundt til små og store steder, med hovedfokus på utlandet. Før Ken Opprann i det hele tatt begynte aktivt med foto, jobbet han mange år i bygg og anleggsbransjen og fikk seg etter hvert jobb på en oljerigg i Nordsjøen. Årene fortonet seg ved at han jobbet hardt om sommerne for å kunne finansiere utenlandsopphold gjennom vintrene. Og det var nettopp gjennom reisene sine han fattet interessen for fotografi.
Utdannelse i USA
Utdannelsen sin tok han som 34 åring i San Francisco, USA. Der jobbet han mye med prosjekter, de aller fleste innenfor dokumentarsjangeren. Han startet med å følge en kriminalisert gjeng, etablerte kontakter underveis, og fotograferte etter hvert gateprostituerte transvestitter og tilslutt luksus-crossdressers. Alt er fotografert på svart/hvitt negativer, og selv den dag i dag tviholder Ken Opprann på denne "eldgamle" teknikken. Et av mine spørsmål til han var i utgangspunktet hvordan han hadde taklet overgangen fra analogt til digitalt, og det har han gjort ved og ganske enkelt ikke velge, men heller si "Ja takk, begge deler." "Du får et mye nærmere forhold til bildene dine, og du har mer oversikt over hva du gjør. Den prosessen du går igjennom når du fremkaller negativene dine: du tenker igjennom og gjenopplever historiene, velger ut de du vil bruke for så å skanne dem inn på dataen. Dette gjør at du hele tiden er fokusert på det du driver med, bildene får sitt eget liv." En annen fordel han finner ved negativer er at han plutselig kan komme over et bilde som er verdt å se nærmere på, lenge etter at det ble tatt.
"Vi bygde Operaen"
Svart/hvitt negativ ble det naturlige valget da han satte i gang sitt lengste sammenhengende fotoprosjekt så langt. "Vi bygde Operaen" er et prosjekt Ken Opprann startet av eget initiativ uten noe form for stønad. Han så ganske enkelt verdien av å få byggingsprosessen av dette historiske bygget dokumentert. En annen medvirkende årsak var nettopp bakgrunnen hans fra byggebransjen og hans kjennskap til livet på en byggeplass. Første bilde ble knipset i januar 2003, og gjennom en periode på fem år var han støtt og stadig nede ved kaien med kameraet sitt. Tillatelse fikk han ordnet gjennom Statsbygg, og tror bakgrunnen sin som hadde medført utallige sikkerhetskurs forenklet prosessen kraftig. Han måtte gjennom et lite skreddersydd sikkerhetskurs for Operaen, men etter det var det fritt fram med hjelm, vernesko og adgangskort. Resultatet har blitt en fremragende bok som kommer til å spille en viktig rolle i Norges historie, hvor 400 fotografier har blitt valgt ut fra en samling på 8000. Og hvordan er det i det hele tatt mulig å velge når man har så mange valg? "Det var en prosess som gikk mens jeg jobbet. Jeg fremkalte ti og ti ruller innenfor relativt kort tid etter at de ble tatt. Og da gikk jeg igjennom alt sammen og redigerte umiddelbart. Jeg har vel over 1000 bilder som er skannet." En annen grunn til at alle bildene ble tatt i svart/hvitt er at en byggeplass er mindre interessant når det kommer til farger. I dette tilfellet ville faktisk fargene virket forstyrrende fremfor noe.
Årets Bilde i 2001
Da han var ferdig med utdannelsen i 1995, fikk han jobb i Aftenposten under spalten "Natten." Dette gikk rett og slett ut på å dokumentere Oslo by om natten, og et av bildene skaffet han prisen for Årets Bilde i 2001. Denne jobben hadde han i ca 7,5 år samtidig som han kombinerte den med reiser og egne prosjekter. I dag får han jobb enten ved at han blir hyret inn, eller at han og hans samboer som er journalist klekker ut en ide’, og selger den inn til en avis eller et ukeblad. Ofte foretrekker de og dekke reiseutgiftene selv, for da å stå fritt til å lage reportasjer for flere medier samtidig. Når jeg spør han hva han blir inspirert av lyder svaret " At det neste bilde jeg tar er bedre enn det forrige jeg tok."
Inn under huden
Ken Opprann ser ikke lenger på seg selv som nyhets eller pressefotograf, men helt klart dokumentar og reportasjefotograf. Forskjellen er at nyhetsbilder skjer ofte uten tanke bak, for det må knipses der og da. Han liker heller ikke å stå i kø for å få tatt det samme bilde som alle andre. Nei hos Ken Opprann ligger lidenskapen i å komme inn under huden på mennesker og kulturer. Bruke god tid, ta bilder som forteller historier og virkelig få frem en beskjed eller stemning. Religion er han veldig fasinert av i den forstand at alle menneskene innenfor en religiøs gruppe eksisterer på samme energinivå. "Alle menneskene er der for en ting, så energinivået blir veldig monotont og flatt. Hvis man klarer å komme inn på det nivået er det helt herlig." Gjennom 15 år med utallige reiser har han dokumentert ulike religioner verden over og opparbeidet en samling av sterke og interessante fotografier. Dette har også ført til at han har fått stipend fra "Fritt Ord" hvor han skal fotografere religioner rundt i Norges land. Han har også opplevd som nevnt før at når han går igjennom gamle negativer kommer han over interessante temaer / grupperinger. Gruppen "Sleepers" som man finner på hjemmesiden hans har oppstått under en slik prosess. Han oppdaget at han hadde flere ulike bilder av mennesker som sov fra forskjellige deler av verden, og det i seg selv ble en interessant dokumentasjon.
Ken Opprann er av den oppfatning at det er alt for lite initiativ fra staten og kommunene til dokumentering gjennom fotografi og film. "Det finnes ingen arkiv, man må ty til private samlinger de gangene man skal ha tak i historiske bilder." Man skulle lagt mer midler ned i dette, for historien gjenfortelles best gjennom det visuelle mediet. USA for eksempel har vært flinke til dette og sitter nå på et arkiv med unike fotografier gjennom tidene.
Respekt
En veldig viktig faktor i Ken Oppran sitt arbeid er å behandle alle han fotograferer med respekt. Læreren hans i statene hadde en leveregel som han selv har forholdt seg til og det var "Tar du bilde av folk, skal du kunne gå tilbake til dem etterpå og vise det frem uten at de blir forbannet på deg." Som følge av dette har han passet på å sensurere bildene sine underveis som for eksempel å ikke ta ansiktsbilde ved en overdose. Dette er også en av hovedgrunnene til at han nå jobber primært med dokumentasjonfotografi. "Jeg liker å bruke tiden. Når man jobber med mennesker i en vanskelig livssituasjon synes jeg det er uhøflig å komme nærmest løpende med et "hello," knipse noen bilder for så å stikke av igjen. Når du jobber med dokumentasjon må du gi litt av deg selv for å få tilbake" Han forteller videre at de gangene, som under utdannelsen i statene, hvor han jobbet med tungt belastede miljøer, var det viktig å være tilstede. "Hadde jeg en dårlig dag hvor jeg manglet energi og tilstedeværelse, dro jeg ikke ned. Hvis kroppsspråket ditt indikerer at du egentlig ikke ønsker å være der mister du tillit med en gang." Du er nødt til å stole på deg selv og virkelig lese situasjoner og mennesker.
Det er tydelig at alt det harde kreative arbeidet til Ken Opprann begynner å bære fukter. Han har blitt hyret inn av Nobelinstituttet til å dokumentere alt som skjer bak utdelingen hvert år. Dette er en unik sjanse til å fotografere historie, og du skal ikke se bort ifra at bildene for eksempel kommer ut i bokform ved en senere anledning, da han sitter på royalties til alt han fotograferer.
Et godt pressebilde
Et godt pressebilde mener Ken Opprann at det ikke er noen formel på. Det er et situasjonspreget øyeblikk hvor det gjelder å reagere der og da. Etter hans mening er bilde som vant Årets Bilde 2007 absolutt en verdig vinner for det inneholder alle faktorer som skal til. Ikke minst skapte det store reaksjoner i ettertid, noe nettopp et godt nyhetsbilde skal gjøre. Et godt reportasje- eller dokumentasjonsbilde derimot, er et bilde som forteller en historie, som får deg til å stoppe opp og dvele. "Du har tiden til å bevege deg rundt, komponere i kamera og tenke ut ulike innfallsvinkler." Det må rett og slett ligge noe mer bak, noe som pirrer nysgjerrigheten.
Overveldende og uventet oppmerksomhet
Ken Opprann synes det er helt fantastisk å kunne leve av lidenskapen sin. Han har hele tiden passet på å gjøre prosjekter han selv har lyst til, og kan derfor se tilbake på en karriere så langt fylt av jobber han kan stå inne for. Når man prater med Ken Opprann og ser bildene hans ser man tydelig det engasjementet og interessen som ligger bak. Oppmerksomheten som har kommet ved lanseringen av "Vi bygger Operaen" har vært overveldende og litt uventet. Han trodde oppriktig ikke at prosjektet hans ville føre til så mye publisitet og tror ikke det er noe man noen gang blir vant til. Flere reiser står på kalenderen, enkelte mer planlagt enn andre, og man merker hvor mye han gleder seg til de neste prosjektene han står ovenfor.
Solen står fremdeles høyt på himmelen, det kryr av mennesker tørste på årets første utepils. Gleden er stor fra de rundt da vi endelig avslutter intervjuet og bordet vårt blir ledig, mens jeg kjenner at Ken Opprann er en person jeg ikke hadde hatt noe imot å prate mer med. Jeg er overbevist om at han vil komme med flere høyst interessante prosjekter i fremtiden og ser allerede frem til å intervjue han når den tid kommer.
Utdannelse i USA
Utdannelsen sin tok han som 34 åring i San Francisco, USA. Der jobbet han mye med prosjekter, de aller fleste innenfor dokumentarsjangeren. Han startet med å følge en kriminalisert gjeng, etablerte kontakter underveis, og fotograferte etter hvert gateprostituerte transvestitter og tilslutt luksus-crossdressers. Alt er fotografert på svart/hvitt negativer, og selv den dag i dag tviholder Ken Opprann på denne "eldgamle" teknikken. Et av mine spørsmål til han var i utgangspunktet hvordan han hadde taklet overgangen fra analogt til digitalt, og det har han gjort ved og ganske enkelt ikke velge, men heller si "Ja takk, begge deler." "Du får et mye nærmere forhold til bildene dine, og du har mer oversikt over hva du gjør. Den prosessen du går igjennom når du fremkaller negativene dine: du tenker igjennom og gjenopplever historiene, velger ut de du vil bruke for så å skanne dem inn på dataen. Dette gjør at du hele tiden er fokusert på det du driver med, bildene får sitt eget liv." En annen fordel han finner ved negativer er at han plutselig kan komme over et bilde som er verdt å se nærmere på, lenge etter at det ble tatt.
"Vi bygde Operaen"
Svart/hvitt negativ ble det naturlige valget da han satte i gang sitt lengste sammenhengende fotoprosjekt så langt. "Vi bygde Operaen" er et prosjekt Ken Opprann startet av eget initiativ uten noe form for stønad. Han så ganske enkelt verdien av å få byggingsprosessen av dette historiske bygget dokumentert. En annen medvirkende årsak var nettopp bakgrunnen hans fra byggebransjen og hans kjennskap til livet på en byggeplass. Første bilde ble knipset i januar 2003, og gjennom en periode på fem år var han støtt og stadig nede ved kaien med kameraet sitt. Tillatelse fikk han ordnet gjennom Statsbygg, og tror bakgrunnen sin som hadde medført utallige sikkerhetskurs forenklet prosessen kraftig. Han måtte gjennom et lite skreddersydd sikkerhetskurs for Operaen, men etter det var det fritt fram med hjelm, vernesko og adgangskort. Resultatet har blitt en fremragende bok som kommer til å spille en viktig rolle i Norges historie, hvor 400 fotografier har blitt valgt ut fra en samling på 8000. Og hvordan er det i det hele tatt mulig å velge når man har så mange valg? "Det var en prosess som gikk mens jeg jobbet. Jeg fremkalte ti og ti ruller innenfor relativt kort tid etter at de ble tatt. Og da gikk jeg igjennom alt sammen og redigerte umiddelbart. Jeg har vel over 1000 bilder som er skannet." En annen grunn til at alle bildene ble tatt i svart/hvitt er at en byggeplass er mindre interessant når det kommer til farger. I dette tilfellet ville faktisk fargene virket forstyrrende fremfor noe.
Årets Bilde i 2001
Da han var ferdig med utdannelsen i 1995, fikk han jobb i Aftenposten under spalten "Natten." Dette gikk rett og slett ut på å dokumentere Oslo by om natten, og et av bildene skaffet han prisen for Årets Bilde i 2001. Denne jobben hadde han i ca 7,5 år samtidig som han kombinerte den med reiser og egne prosjekter. I dag får han jobb enten ved at han blir hyret inn, eller at han og hans samboer som er journalist klekker ut en ide’, og selger den inn til en avis eller et ukeblad. Ofte foretrekker de og dekke reiseutgiftene selv, for da å stå fritt til å lage reportasjer for flere medier samtidig. Når jeg spør han hva han blir inspirert av lyder svaret " At det neste bilde jeg tar er bedre enn det forrige jeg tok."
Inn under huden
Ken Opprann ser ikke lenger på seg selv som nyhets eller pressefotograf, men helt klart dokumentar og reportasjefotograf. Forskjellen er at nyhetsbilder skjer ofte uten tanke bak, for det må knipses der og da. Han liker heller ikke å stå i kø for å få tatt det samme bilde som alle andre. Nei hos Ken Opprann ligger lidenskapen i å komme inn under huden på mennesker og kulturer. Bruke god tid, ta bilder som forteller historier og virkelig få frem en beskjed eller stemning. Religion er han veldig fasinert av i den forstand at alle menneskene innenfor en religiøs gruppe eksisterer på samme energinivå. "Alle menneskene er der for en ting, så energinivået blir veldig monotont og flatt. Hvis man klarer å komme inn på det nivået er det helt herlig." Gjennom 15 år med utallige reiser har han dokumentert ulike religioner verden over og opparbeidet en samling av sterke og interessante fotografier. Dette har også ført til at han har fått stipend fra "Fritt Ord" hvor han skal fotografere religioner rundt i Norges land. Han har også opplevd som nevnt før at når han går igjennom gamle negativer kommer han over interessante temaer / grupperinger. Gruppen "Sleepers" som man finner på hjemmesiden hans har oppstått under en slik prosess. Han oppdaget at han hadde flere ulike bilder av mennesker som sov fra forskjellige deler av verden, og det i seg selv ble en interessant dokumentasjon.
Ken Opprann er av den oppfatning at det er alt for lite initiativ fra staten og kommunene til dokumentering gjennom fotografi og film. "Det finnes ingen arkiv, man må ty til private samlinger de gangene man skal ha tak i historiske bilder." Man skulle lagt mer midler ned i dette, for historien gjenfortelles best gjennom det visuelle mediet. USA for eksempel har vært flinke til dette og sitter nå på et arkiv med unike fotografier gjennom tidene.
Respekt
En veldig viktig faktor i Ken Oppran sitt arbeid er å behandle alle han fotograferer med respekt. Læreren hans i statene hadde en leveregel som han selv har forholdt seg til og det var "Tar du bilde av folk, skal du kunne gå tilbake til dem etterpå og vise det frem uten at de blir forbannet på deg." Som følge av dette har han passet på å sensurere bildene sine underveis som for eksempel å ikke ta ansiktsbilde ved en overdose. Dette er også en av hovedgrunnene til at han nå jobber primært med dokumentasjonfotografi. "Jeg liker å bruke tiden. Når man jobber med mennesker i en vanskelig livssituasjon synes jeg det er uhøflig å komme nærmest løpende med et "hello," knipse noen bilder for så å stikke av igjen. Når du jobber med dokumentasjon må du gi litt av deg selv for å få tilbake" Han forteller videre at de gangene, som under utdannelsen i statene, hvor han jobbet med tungt belastede miljøer, var det viktig å være tilstede. "Hadde jeg en dårlig dag hvor jeg manglet energi og tilstedeværelse, dro jeg ikke ned. Hvis kroppsspråket ditt indikerer at du egentlig ikke ønsker å være der mister du tillit med en gang." Du er nødt til å stole på deg selv og virkelig lese situasjoner og mennesker.
Det er tydelig at alt det harde kreative arbeidet til Ken Opprann begynner å bære fukter. Han har blitt hyret inn av Nobelinstituttet til å dokumentere alt som skjer bak utdelingen hvert år. Dette er en unik sjanse til å fotografere historie, og du skal ikke se bort ifra at bildene for eksempel kommer ut i bokform ved en senere anledning, da han sitter på royalties til alt han fotograferer.
Et godt pressebilde
Et godt pressebilde mener Ken Opprann at det ikke er noen formel på. Det er et situasjonspreget øyeblikk hvor det gjelder å reagere der og da. Etter hans mening er bilde som vant Årets Bilde 2007 absolutt en verdig vinner for det inneholder alle faktorer som skal til. Ikke minst skapte det store reaksjoner i ettertid, noe nettopp et godt nyhetsbilde skal gjøre. Et godt reportasje- eller dokumentasjonsbilde derimot, er et bilde som forteller en historie, som får deg til å stoppe opp og dvele. "Du har tiden til å bevege deg rundt, komponere i kamera og tenke ut ulike innfallsvinkler." Det må rett og slett ligge noe mer bak, noe som pirrer nysgjerrigheten.
Overveldende og uventet oppmerksomhet
Ken Opprann synes det er helt fantastisk å kunne leve av lidenskapen sin. Han har hele tiden passet på å gjøre prosjekter han selv har lyst til, og kan derfor se tilbake på en karriere så langt fylt av jobber han kan stå inne for. Når man prater med Ken Opprann og ser bildene hans ser man tydelig det engasjementet og interessen som ligger bak. Oppmerksomheten som har kommet ved lanseringen av "Vi bygger Operaen" har vært overveldende og litt uventet. Han trodde oppriktig ikke at prosjektet hans ville føre til så mye publisitet og tror ikke det er noe man noen gang blir vant til. Flere reiser står på kalenderen, enkelte mer planlagt enn andre, og man merker hvor mye han gleder seg til de neste prosjektene han står ovenfor.
Solen står fremdeles høyt på himmelen, det kryr av mennesker tørste på årets første utepils. Gleden er stor fra de rundt da vi endelig avslutter intervjuet og bordet vårt blir ledig, mens jeg kjenner at Ken Opprann er en person jeg ikke hadde hatt noe imot å prate mer med. Jeg er overbevist om at han vil komme med flere høyst interessante prosjekter i fremtiden og ser allerede frem til å intervjue han når den tid kommer.
Ken Opprann
Hanne Eide Andersen
Jerusalem, Israel
Ken Opprann
Djevelutdrivelse, Cape Town, Sør-Afrika
Ken Opprann
Transvesitt på jobb, San Francisco, USA
Ken Opprann
