Jonas Bendiksen

Jeg rekker avtalen på slaget klokken 13. Jonas er allerede på plass og venter på meg. Han lurer på om jeg har løpt. Jeg lurer på når han begynte å fotografere.

- 14-15 år var jeg da jeg begynte å leke med speilreflekskamera. Jeg eksperimenterte mye og tok masse bilder i nærmiljøet. Det tok ikke lange tiden før jeg laget mørkerom på badet.

Da han var ferdig med gymnaset i Tønsberg måtte han ta et valg. Valget falt på fotoskole i Bristol hvor han gikk et år før han ble ansatt som kaffe- og tekoker hos Magnum London. Jonas ler når han forteller det.

- Jeg tjente ikke de store pengene, men det dekket i alle fall billetter til undergrunnen. Det fine var at jeg fikk gått gjennom hele arkivet til Magnum i London. Det lærte jeg mye av i tillegg til at det inspirerte. Jeg ble i tillegg kjent med flere fotografer som hadde et positivt syn på industrien.

19 år gammel dro Jonas til tidligere Sovjet. På mange måter var det for å oppsøke sine røtter. Besteforeldrene var opprinnelig fra Sovjet og da han reiste hadde han fremdeles flere slektninger i det som no hadde blitt Russland. En av planene var at reisen kanskje skulle ende opp i en feature, men at det mange år senere skulle bli en bok ut av det hadde han ingen planer om. Det var først mot slutten av flere reiser til det gamle Sovjetunionen at han forsto at dette kunne bli en bok.

- "Satellites" var et instinktivt prosjekt og en kontinuerlig prosess. Jeg følte meg veldig fri, men samtidig er denne typen arbeid ensomt. "Satellites" ble et konseptuelt prosjekt hvor jeg ofte trengte tid for å bygge opp tillit. Samtidig møtte jeg sårbare mennesker som innerst inne ønsket å få sin historie fortalt, forteller Jonas.

Ny bok til sommeren
For tiden er Jonas i sluttfasen med sitt siste prosjekt "The Places We Live" som problematiserer den monumentale befolkningsveksten som få snakker om. Bendiksen forklarer at bybefolkningen snart er større enn befolkningen på landet. Populasjon i slumområder utgjør snart en tredjedel av den totale befolkningen i byer. Jonas’ prosjekt er tredimensjonalt og forsøker å visualisere hjemmene til familier i fire forskjellige slummer i Nairobi, Mumbai, Jakarta og Caracas.

- Jeg har forsøkt å vise hva disse befolkningstallene betyr på fire forskjellige steder i det 21. århundre. Det ikke er en ensartet opplevelse å leve i fattigdom og jeg oppdaget mye energi og kreativitet. Jeg har forsøkt å bryte ned med mange av de stereotypene som fotojournalister er med på å skape, forteller Bendiksen mens han rører rundt i en dobbel capuccino.

Det var nettopp de vanlige formler for fotografering av fattige mennesker Bendiksen ønsket å bryte med når prosjektet begynte å ta form.

- Jeg funderte mye på hvordan jeg kunne gjøre dette prosjektet og samtidig være nyskapende. Det var da jeg kom opp med ideen om å fotografere fire vegger og samtidig gjøre lydopptak. Resultatet er en tredimensjonal opplevelse av hvordan folk opplever å bo i fattigdom. Jeg håper jeg har klart å unngå mange av de vanlige klisjeene, sier Bendiksen.

Nå når prosjektet er i sluttfasen sitter han igjen med et fascinerende og unikt inntrykk av slumstrøk.

- I Nairobi leide jeg et rom i selve slummen og bodde der i fem uker. Det var lettere å få tillit til folk og de som var med på prosjektet satt virkelig pris på dette. Jeg har fått et spesielt innblikk i disse samfunnene som har oppstått så uformelt. Slike steder kan være er farlige, men samtidig har de mange likhetstrekk med resten av samfunnet, forteller Jonas.

I begynnelsen av juni er Bendiksen ute med boken fra prosjektet i tillegg til en installasjon med fire rom i utstillingshallen i Nobels Fredssenter.

Gode ideer er fremtiden
Det kan kanskje virke ironisk, men Bendiksen forteller at han er skeptisk til mye av tankegangen til fotojournalister.
- Det har blitt enklere og enklere å lage gode bilder, noe vi kan se på antallet. Men det som mangler er gode historier og ikke minst de gode ideene. De som kommer til å arve fotojournalistikken er de som klarer å komme opp med gode ideer og som har bilder som forteller historier, sier han.

Når Jonas bestemte seg for å bli fotograf bestemte han seg også for å ikke bli som alle andre.
- Jeg har alltid følt at hvis jeg skal være fotograf så skal jeg ikke sitte på bussen sammen med 30 andre fotografer. Et eksempel er konflikten mellom Israel og Palestina. Saken er viktig, men den gir oss en rekke eksempler på fotojournalister som ikke forteller noe, forteller Jonas med et intenst og engasjert blikk før han ser ned i den tomme kaffekoppen.

Magnum
Som Magnum-fotograf har Bendiksen absolutt fått vind i seilene. I fotografkollektivet hvor han startet som lærling finner han i dag massiv støtte.
- Tidligere var kanskje Magnum en liten krigssone i seg selv. I dag er det annerledes. Jeg opplever masse positiv energi i Magnum og de eldre fotografene er flinke til å støtte de yngre. I Magnum finner man et bredt spekter av historiefortellere med åpent sinn.

I begynnelsen av mars kan det norske publikum stifte bekjentskap med noen av disse. I regi av Jonas Bendiksen, hans kone Laara Matsen og Pressefotografenes Klubb holder Alex Majoli, Alex Webb, David Allan Harvey, Paolo Pellegrin, Christopher Anderson og Alessandra Sanguinetti alle workshops i Oslo. I tillegg kommer Jacob Aue Sobol, Richard Kalvar og Chien-Chi Chang some gjesteforelesere.

Vi avslutter intervjuet med en spasertur i Slottsparken. Jeg har utfordret han til å fotografere undertegnede, en utfordring jeg skal gi til alle fotografene jeg portretterer. Han er misfornøyd med lyset. Solen har gått ned bak slottet og jeg stilte alt for mange spørsmål for å få solen til å forsvinne, spøker han. Samtidig avslører han at han nylig har oppdaget hva han alltid har forsøkt å gjenskape i bildene sine: De fantastiske fargene og det fantastiske lyset man har i Norge.


________________________________________________
Jonas Bendiksens hjemmeside:
http://www.jonasbendiksen.com/

Magnum Photos:
http://www.magnumphotos.com