Skrevet av Trine Rasch-OlsenKetil Knudsen er ren amatørnaturfotograf innen feltet, mens hans fotokunnskaper og hans erfaringer med observasjon i naturen og naturfotografering kan sikkert interessere flere enn oss.
Ketil Knudsen er utdannet og jobber som siviløkonom, men fikk naturfotografi som en aktiv hobby allerede i konfirmasjonsalderen. Sitt første speilreflekskamera fikk han faktisk som 16-åring, han sparte opp penger til sin første tele, en brukt Hanimex 400mm 6,3 (!) med nesten uendelig som nærgrense og han deltok på sitt første naturfotokurs allerede høsten 1965. Det ble riktignok et avbrudd med fotograferingen i 25 år, før han tok den opp igjen i 1995. Ketil er hovedsakelig selvlært, og har etter de siste 12 års praksis bygd seg opp en solid portofolie, hvor natur og dyreliv, hovedsakelig fugler, har blitt hans nisje. Da digitalfotograferingen kom tok det helt av! Fugleinteressen har fulgt ham fra barnsben av, direkte overført fra hans mor som også dyrket denne lidenskapen. Han påpeker også at han har lært mye gjennom foto.no, og bruker siden aktivt.
Ketil har sett i underkant av 5000 forskjellige fuglearter rundt i verden og har fotografert ca. 3000 arter! Han er første nordmann noensinne til å få med bildene sine i det massive verket Handbook of the Birds of the World (HBW). I det tolvte bindet som snart slippes på markedet, har han bidratt med fem bilder. Å få sine bilder på trykk i HBW har vært ett av hans store fotomål. Det er en betydelig tilfredsstillelse for ham å kunne ha bildene sine side om side med flere av de fremste natur/fuglefotografene i verden.
Ketil Knudsen har gjennom tiden deltatt i BioFoto's årlige konkurranse flere ganger med varierende resultat, og ser i dag erfaringen med det som en absolutt fordel for seieren denne gang. Nå kjenner han bedre til fallgruvene og vet bedre hva som fungerer, hvor hans styrke og svakheter ligger og hva han må passe på. Blant annet må det minst dårlige bilde ikke være dårligere enn at det overstiger sperregrensen på 25 poeng av 50 oppnåelige. I tillegg til at Ketil vant 3 av fire omganger fikk Ketil som eneste alle sine 20 bilder over denne grensen, og det borger også for det nivå Ketils beste bilder normalt holder og bidro til at han vant såpass klart som han gjorde. Han tror han ved hjelp av tidligere deltagelser har fått en bedre idé om hvordan dommerne tenker, og hvordan oppgavene best burde besvares.
- I tidligere konkurranser innen BioFoto, fikk man utfylt tilbakemelding på bildene sine, hvor de da ble poengfordelt ut fra fire kriterier, originalitet, komposisjon, teknikk, og viktig, men kanskje merkelig for noen; lysforhold. På denne måten kunne man lete seg frem til hvilke kriterier man var sterke på, og hvilke man trengte å jobbe mer med.
I Ketils tilfelle var den tekniske etterbehandlingen det han må jobbe mest med, mens han scoret best på originalitet og komposisjon.
Arbeidsmetoden til Ketil Knudsen går mye på lynrask reaksjon, ta mange fortløpende bilder og vurdere og deretter sortere ut bilder i ettertid. Selvfølgelig er det ikke bare å knipse i vei, standplass skal finnes, særlig etter å ha vurdert lysforhold, men også hvor det lønner seg å plassere seg og forholdene til motivet. Fugler er bevegelige og det går ofte ikke an å planlegge resultatet. Som regel vet han ikke nøyaktig hva han har fått til før han vurderer bildene på datamaskinen.
- Du har som regel ikke tid til å tenke noe særlig, og må ofte prøve å få knipset motivet før det forsvinner.
Beskjæring av motivet for å oppnå en stram komposisjonen blir dermed gjort i det digitale mørkerom. Andre helt grunnleggende forutsetninger for naturfoto er et planlagt fokuspunkt og forhåndsinnstilling av blender, Iso og lukkertid på kameraet og å ha satt på passende optikk på forhånd. Skjer det noe overraskende er det sjelden god tid til å endre på de tingene, så all erfaring viser at det lønner seg å ha kamerautstyret ferdig klart ut fra forhåndsbedømming av mulige overraskende situasjoner som kan dukke opp.
- Det jeg prøver på i bildene mine er som regel å få inn en handling i bildet. Det kan bare være en fortelling som er helt visuell i for eksempel farger eller bakgrunn, eller det kan være en direkte fysisk handling. Jeg prøver gjerne å dra inn flere elementer i bildene, slik at det skjer noe mellom forskjellige objekter i bildet.
Et godt eksempel på dette er et bildet han har tatt av en svane i kveldslys. I dette fotografiet henger det en dråpe fra nebbet til svanen, og denne dråpen blir igjen gjenspeilt i fjærdrakten til svanen. Dette tilfører et element i bildet som seeren må se etter, og som gir bildet et interessepunkt utover selve svaneportrettet. Dermed øker både den visuelle interessen og livet i bildet.
Ketil prøver å gjengi virkeligheten slik den er i sine naturfotografier, og sier dette også er et av kriteriene til HBW. De ønsker i første rekke bilder som viser en faktisk handling som forteller noe om fuglearten.
- Manipulasjon er i seg selv et negativt ladet ord, hvor man aner at hensikten er at fotografen trikser og lurer seeren, eller jukser seg til et bedre resultat enn det som faktisk er fotografert. Men juks er et så sterkt ord at det i stor grad har stoppet en detaljert debatt om hvor grensene burde ligge. Man kommer liksom ikke videre, fordi alt blir satt opp mot det rene naturbildet. Men det er mange eksempler på at bilder begrenses av optikkens dybdeskarphet eller kameraets dynamiske egenskaper, (som begge fortsatt oftest er langt dårligere enn det øyet oppfatter). Man får ofte ikke bilde av det man faktisk ser, uten å ta flere bilder som settes sammen til ett bilde i etterarbeid, noe som er en enkel sak med dagens digitalteknikker, men hvor debatten og tilnærmingen til dette nærmest har blitt kvalt i fødselen på grunn av juksestempelet. Hensynet til det endelig resultat og seerens opplevelse av bildet er overhodet ikke tatt med i vurderingen. Hva er mer usant i forhold til vår synsoppfattelse enn et bilde som har for lav dybdeskarphet eller er tatt på tett hold med fisheye? Uten at det betyr at man skal utelukke den type fotoer heller. De taler jo sitt eget visuelle språk.
- Manipulasjon av fotografier er i første rekke villedende redigering i etterbehandlingen. Også en villedende tekst til fotoet, som gjør at bildet utgir seg for å vise noe annet enn det faktiske motivet, inneholder et element av manipulasjon, selv om bildet som sådan ikke er manipulert. Ta f. eks. bildet av sjøormen i Loch Ness, som i virkeligheten bare var noe sånt som en spikket trestubbe, uten at det var noe galt med fotoet, bortsett fra at det var utydelig. Men sammen med teksten ble det en grandios manipulasjon. De fleste bildemanipulasjoner kan avsløres før eller senere.
Ketil henviser til pressefotografi der dokumentarreglene er strenge når teksten spiller en rolle, men det hender jo også i naturfotografi. Et av hovedproblemene i naturfotografier dreier seg om handlingen i bildet er faktisk eller oppdiktet. Naturdokumentarfotografier er et felt der hensikten blant annet skal være å vise arters (naturlige) adferd. Et godt eksempel på manipulasjon av et naturdokumentarbilde er fotoet av en flygende isfugl på jakt som var gjengitt i National Geografic for noen år siden. Problemet var bare at isfuglen jaktet horisontalt som en terne på fotoet. Men det er en opptreden man ikke finner hos isfugl, den stupdykker vertikalt når den skal fange fisk. Det ble da avslørt av biologer, og det kom etter hvert frem at fotoet var tatt av en opphengt utstoppet isfugl, og flaut nok viste det seg fort at National Geografic ikke hadde gjennomført eller tenkt på nødvendig bildekontroll.
I hovedsak synes Ketil at hele problematikken rundt manipulasjon er ganske komplisert. Som kunstfotograf står du helt fritt, har ingen grenser og kan benytte deg av flere forskjellige teknikker uten at det blir stilt spørsmål. Natur- og pressefotografer må derimot forholde seg til mye strengere regler, og kan ikke gjøre mye før man risikerer skjellsord som juksemaker og lureri. Ketils hovedargument er at så lenge manipulasjonen ikke tukler med selve handlingen i bildet, eller tilfører bildet en oppdiktet idé, er det da galt? Han tror også at reglene slik de er i dag, begrenser naturfotografiet. Rammene er etter hans mening for stivbente, og det burde gis mer rom og frihet innen forbedring av bildet som helhet. Han forstår at det er vanskelig å formulere regler for dette, men mener at et slikt arbeid bør gjøres av et internasjonalt forum for naturfotografer. Det bør lages en velbegrunnet og faktisk ganske tolerant standard som kan være regulerende og retningsgivende for naturfotokonkurranser og ellers, i motsetning til de nesten rigorøse og tilfeldige reglene man ser rundt omkring i dag, og som på grunn av uklarhetene og forskjell i krav gjør det svært vanskelig for naturfotografene å forholde seg til. Selvfølgelig er ikke regler for naturfoto noe lovverk med domstoler, det skal det heller ikke være, men det må bli laget noen vel begrunnede og gode internasjonale standarder. I dag råder det rene Texas som gjør det svært vanskelig for naturfotografer å unngå å kunne bli beskyldt for å ha overtrådt noen svært uklare ´jukse´-regler.
Ketil reiser mye, og mange av hans reisemål har gitt grobunn for mange fotografier. Men reisene blir ikke planlagt med hensyn til fotografering, det er mer en bonus i selve opplevelsen. Han reiser først og fremst for reisens egen skyld, og tar helst med seg familien om det lar seg gjøre. Neste reisemål er Antarktis, hvor hovedmålet er inntrykkene, og det å observere det fantastiske fuglelivet og miljøet de er i. Men det - blir neppe noen familietur!
Ketil har et ydmykt forhold til natur, og er takknemlig for den livskvaliteten han opplever gjennom nettopp interessen for natur og fotografi. Ketil er etterspurt for å vise noen av sine uttallige naturbilder i fotoklubber, og holder gjerne kurs i digitale fototeknikker og digital bildepresentasjon - med musikk.
Lenker:
http://www.ketilknudsen.com/
http://www.hbw.com/lynx/en/handbook-birds-world/
Ketil Knudsen er utdannet og jobber som siviløkonom, men fikk naturfotografi som en aktiv hobby allerede i konfirmasjonsalderen. Sitt første speilreflekskamera fikk han faktisk som 16-åring, han sparte opp penger til sin første tele, en brukt Hanimex 400mm 6,3 (!) med nesten uendelig som nærgrense og han deltok på sitt første naturfotokurs allerede høsten 1965. Det ble riktignok et avbrudd med fotograferingen i 25 år, før han tok den opp igjen i 1995. Ketil er hovedsakelig selvlært, og har etter de siste 12 års praksis bygd seg opp en solid portofolie, hvor natur og dyreliv, hovedsakelig fugler, har blitt hans nisje. Da digitalfotograferingen kom tok det helt av! Fugleinteressen har fulgt ham fra barnsben av, direkte overført fra hans mor som også dyrket denne lidenskapen. Han påpeker også at han har lært mye gjennom foto.no, og bruker siden aktivt.
Ketil har sett i underkant av 5000 forskjellige fuglearter rundt i verden og har fotografert ca. 3000 arter! Han er første nordmann noensinne til å få med bildene sine i det massive verket Handbook of the Birds of the World (HBW). I det tolvte bindet som snart slippes på markedet, har han bidratt med fem bilder. Å få sine bilder på trykk i HBW har vært ett av hans store fotomål. Det er en betydelig tilfredsstillelse for ham å kunne ha bildene sine side om side med flere av de fremste natur/fuglefotografene i verden.
Ketil Knudsen har gjennom tiden deltatt i BioFoto's årlige konkurranse flere ganger med varierende resultat, og ser i dag erfaringen med det som en absolutt fordel for seieren denne gang. Nå kjenner han bedre til fallgruvene og vet bedre hva som fungerer, hvor hans styrke og svakheter ligger og hva han må passe på. Blant annet må det minst dårlige bilde ikke være dårligere enn at det overstiger sperregrensen på 25 poeng av 50 oppnåelige. I tillegg til at Ketil vant 3 av fire omganger fikk Ketil som eneste alle sine 20 bilder over denne grensen, og det borger også for det nivå Ketils beste bilder normalt holder og bidro til at han vant såpass klart som han gjorde. Han tror han ved hjelp av tidligere deltagelser har fått en bedre idé om hvordan dommerne tenker, og hvordan oppgavene best burde besvares.
- I tidligere konkurranser innen BioFoto, fikk man utfylt tilbakemelding på bildene sine, hvor de da ble poengfordelt ut fra fire kriterier, originalitet, komposisjon, teknikk, og viktig, men kanskje merkelig for noen; lysforhold. På denne måten kunne man lete seg frem til hvilke kriterier man var sterke på, og hvilke man trengte å jobbe mer med.
I Ketils tilfelle var den tekniske etterbehandlingen det han må jobbe mest med, mens han scoret best på originalitet og komposisjon.
Arbeidsmetoden til Ketil Knudsen går mye på lynrask reaksjon, ta mange fortløpende bilder og vurdere og deretter sortere ut bilder i ettertid. Selvfølgelig er det ikke bare å knipse i vei, standplass skal finnes, særlig etter å ha vurdert lysforhold, men også hvor det lønner seg å plassere seg og forholdene til motivet. Fugler er bevegelige og det går ofte ikke an å planlegge resultatet. Som regel vet han ikke nøyaktig hva han har fått til før han vurderer bildene på datamaskinen.
- Du har som regel ikke tid til å tenke noe særlig, og må ofte prøve å få knipset motivet før det forsvinner.
Beskjæring av motivet for å oppnå en stram komposisjonen blir dermed gjort i det digitale mørkerom. Andre helt grunnleggende forutsetninger for naturfoto er et planlagt fokuspunkt og forhåndsinnstilling av blender, Iso og lukkertid på kameraet og å ha satt på passende optikk på forhånd. Skjer det noe overraskende er det sjelden god tid til å endre på de tingene, så all erfaring viser at det lønner seg å ha kamerautstyret ferdig klart ut fra forhåndsbedømming av mulige overraskende situasjoner som kan dukke opp.
- Det jeg prøver på i bildene mine er som regel å få inn en handling i bildet. Det kan bare være en fortelling som er helt visuell i for eksempel farger eller bakgrunn, eller det kan være en direkte fysisk handling. Jeg prøver gjerne å dra inn flere elementer i bildene, slik at det skjer noe mellom forskjellige objekter i bildet.
Et godt eksempel på dette er et bildet han har tatt av en svane i kveldslys. I dette fotografiet henger det en dråpe fra nebbet til svanen, og denne dråpen blir igjen gjenspeilt i fjærdrakten til svanen. Dette tilfører et element i bildet som seeren må se etter, og som gir bildet et interessepunkt utover selve svaneportrettet. Dermed øker både den visuelle interessen og livet i bildet.
Ketil prøver å gjengi virkeligheten slik den er i sine naturfotografier, og sier dette også er et av kriteriene til HBW. De ønsker i første rekke bilder som viser en faktisk handling som forteller noe om fuglearten.
- Manipulasjon er i seg selv et negativt ladet ord, hvor man aner at hensikten er at fotografen trikser og lurer seeren, eller jukser seg til et bedre resultat enn det som faktisk er fotografert. Men juks er et så sterkt ord at det i stor grad har stoppet en detaljert debatt om hvor grensene burde ligge. Man kommer liksom ikke videre, fordi alt blir satt opp mot det rene naturbildet. Men det er mange eksempler på at bilder begrenses av optikkens dybdeskarphet eller kameraets dynamiske egenskaper, (som begge fortsatt oftest er langt dårligere enn det øyet oppfatter). Man får ofte ikke bilde av det man faktisk ser, uten å ta flere bilder som settes sammen til ett bilde i etterarbeid, noe som er en enkel sak med dagens digitalteknikker, men hvor debatten og tilnærmingen til dette nærmest har blitt kvalt i fødselen på grunn av juksestempelet. Hensynet til det endelig resultat og seerens opplevelse av bildet er overhodet ikke tatt med i vurderingen. Hva er mer usant i forhold til vår synsoppfattelse enn et bilde som har for lav dybdeskarphet eller er tatt på tett hold med fisheye? Uten at det betyr at man skal utelukke den type fotoer heller. De taler jo sitt eget visuelle språk.
- Manipulasjon av fotografier er i første rekke villedende redigering i etterbehandlingen. Også en villedende tekst til fotoet, som gjør at bildet utgir seg for å vise noe annet enn det faktiske motivet, inneholder et element av manipulasjon, selv om bildet som sådan ikke er manipulert. Ta f. eks. bildet av sjøormen i Loch Ness, som i virkeligheten bare var noe sånt som en spikket trestubbe, uten at det var noe galt med fotoet, bortsett fra at det var utydelig. Men sammen med teksten ble det en grandios manipulasjon. De fleste bildemanipulasjoner kan avsløres før eller senere.
Ketil henviser til pressefotografi der dokumentarreglene er strenge når teksten spiller en rolle, men det hender jo også i naturfotografi. Et av hovedproblemene i naturfotografier dreier seg om handlingen i bildet er faktisk eller oppdiktet. Naturdokumentarfotografier er et felt der hensikten blant annet skal være å vise arters (naturlige) adferd. Et godt eksempel på manipulasjon av et naturdokumentarbilde er fotoet av en flygende isfugl på jakt som var gjengitt i National Geografic for noen år siden. Problemet var bare at isfuglen jaktet horisontalt som en terne på fotoet. Men det er en opptreden man ikke finner hos isfugl, den stupdykker vertikalt når den skal fange fisk. Det ble da avslørt av biologer, og det kom etter hvert frem at fotoet var tatt av en opphengt utstoppet isfugl, og flaut nok viste det seg fort at National Geografic ikke hadde gjennomført eller tenkt på nødvendig bildekontroll.
I hovedsak synes Ketil at hele problematikken rundt manipulasjon er ganske komplisert. Som kunstfotograf står du helt fritt, har ingen grenser og kan benytte deg av flere forskjellige teknikker uten at det blir stilt spørsmål. Natur- og pressefotografer må derimot forholde seg til mye strengere regler, og kan ikke gjøre mye før man risikerer skjellsord som juksemaker og lureri. Ketils hovedargument er at så lenge manipulasjonen ikke tukler med selve handlingen i bildet, eller tilfører bildet en oppdiktet idé, er det da galt? Han tror også at reglene slik de er i dag, begrenser naturfotografiet. Rammene er etter hans mening for stivbente, og det burde gis mer rom og frihet innen forbedring av bildet som helhet. Han forstår at det er vanskelig å formulere regler for dette, men mener at et slikt arbeid bør gjøres av et internasjonalt forum for naturfotografer. Det bør lages en velbegrunnet og faktisk ganske tolerant standard som kan være regulerende og retningsgivende for naturfotokonkurranser og ellers, i motsetning til de nesten rigorøse og tilfeldige reglene man ser rundt omkring i dag, og som på grunn av uklarhetene og forskjell i krav gjør det svært vanskelig for naturfotografene å forholde seg til. Selvfølgelig er ikke regler for naturfoto noe lovverk med domstoler, det skal det heller ikke være, men det må bli laget noen vel begrunnede og gode internasjonale standarder. I dag råder det rene Texas som gjør det svært vanskelig for naturfotografer å unngå å kunne bli beskyldt for å ha overtrådt noen svært uklare ´jukse´-regler.
Ketil reiser mye, og mange av hans reisemål har gitt grobunn for mange fotografier. Men reisene blir ikke planlagt med hensyn til fotografering, det er mer en bonus i selve opplevelsen. Han reiser først og fremst for reisens egen skyld, og tar helst med seg familien om det lar seg gjøre. Neste reisemål er Antarktis, hvor hovedmålet er inntrykkene, og det å observere det fantastiske fuglelivet og miljøet de er i. Men det - blir neppe noen familietur!
Ketil har et ydmykt forhold til natur, og er takknemlig for den livskvaliteten han opplever gjennom nettopp interessen for natur og fotografi. Ketil er etterspurt for å vise noen av sine uttallige naturbilder i fotoklubber, og holder gjerne kurs i digitale fototeknikker og digital bildepresentasjon - med musikk.
Lenker:
http://www.ketilknudsen.com/
http://www.hbw.com/lynx/en/handbook-birds-world/
Ketil Knudsen
Niels P. Dreyer
Ketil Knudsen
Knoppsvane
Ketil Knudsen
Stokkand
Ketil Knudsen
Filipinsk jente
Ketil Knudsen
Relaterte artikler: