Pål Hermansen

I tillegg (som om det ikke var nok) er mannen utdannet tannlege og homeopat med sin egen praksis i Oslo. Og det slutter ikke der. Neida. For tiden studerer han fotografi ved Robert Meyer KunsthøgSkole (RMKH) i hovedstaden. Dette skjer parallelt med at han praktiserer som tannlege, gir ut bøker, holder workshops i fotografi, vinner priser, åpner utstillinger og jobber med flere nye prosjekter i inn – og utland.

- Altså, jeg ser bare ALDRI på TV. Det har jeg rett og slett ikke tid til, det gidder jeg ikke. Døgnet har 24 timer og det er timer nok det, til å få gjort masse! Pål Hermansen er lys våken og forsikrer meg om at han trenger ikke kaffe for å komme i gang med intervjuet. Ikke kaffe og ikke TV. Til gjengjeld en imponerende produksjon og aktivitet som frilans fotograf og skribent siden 1971. Hva er det som driver han? – Det er som en rus, det å få til noe. Vente på det rette øyeblikket, ha utholdenheten til å vente på. Og når det skjer, da er følelsen skikkelig god! Pål sitter med bena i kors, smiler bredt og vipper energisk med den ene foten. Mannen utstråler en fascinerende blanding kokende energi og transcendental ro som er til å ta og føle på.

Søken</B>
Han er mest kjent for sine fotografier av dyr og natur. For den som er fokusert på sjanger og merkelapper knyttet til slikt, er det nærliggende å tenke at når motivene er av natur, er tittelen naturfotograf naturlig: - Nei, overhodet ikke, jeg vil ikke tituleres som naturfotograf! Jeg oppfatter meg selv som fotograf, og jeg jobber med fotografi, ikke med naturfotografi, selv om jeg tar bilder av dyr og landskap. Der naturfotografi som sjanger er konservativ og opptatt av det ”pene bildet” med firkantede lover for hva som er tillatt og ikke, er jeg opptatt av å bryte med regelen om at ”sånn skal det være”. Jeg vil utfordre meg selv og er hele tiden på søken etter bildet jeg ikke har sett før. For om jeg har sett bildet før, - ja det er det jo tatt, og da er det ikke et poeng å gjøre det om igjen!

<B>Begynnelsen</B>
– Hva var det som fikk deg i gang? - Jeg startet som 14 åring med å ta bilder av fugler, og sånn sett var det jo interessen for det jeg så i naturen, som først fikk meg til å begynne med fotografering. Du kan vel si at naturfotografi var starten på min utvikling som fotograf, men jeg fant jo ganske raskt ut at det jeg vil drive med, ikke rommes av tradisjonelt naturfotografi.

<B>Utålmodig tålmodighet</B>
Når Pål Hermansen legger ut på halsbrekkende bildetokter blant selsultne isbjørner og kalvende blåbreér langt fra allfarvei, er det slett ikke oppdrag for hvermansen. Når man ser bildene og kjenner til hans meritter, er det åpenbart at han har den fotografiske fingerspissfølelsen for rett sted til rett tid med rett objektiv. Og ikke minst – tålmodigheten og teften som skal til for å fange fantastiske motiv! – Du må ha en sterk kombinasjon av utålmodighet og tålmodighet for å få tatt bildene dine, - stadig langt vekk ut på tur, samtidig åpenbart tålmodig i situasjonen når du venter på øyeblikket? – Jeg trekkes til naturen og ut i nye landskap. Muligheten for å ta et godt bilde, når jeg ser at den er der, den driver meg, og da er det bare å vente til situasjonen er den rette! Det gjelder å ikke gi seg!

<B>Prisvinnerbjørn</B>
Pål forteller entusiastisk om da det nylig prisbelønte bildet av en isbjørn på et isflak med en nyslaktet sel, ble til: - Vi var flere fotografer som var i båten like ved og så dette skje. De andre hev opp kameraene og satte i gang. Bjørnen stod og spiste av selen, og jeg tenkte at dette er et bilde alle har sett før, en bjørn som spiser av byttet sitt er ikke nytt, det er ikke noe å ta. Jeg visste at på et eller annet tidspunkt kommer den til å løfte hodet og være situasjonen, og da får jeg det jeg vil ha – det er Bildet! Så da var det bare å vente (og der satt det, ikke dårligere enn at det holdt til 2. pris i årets World Press Photo i klassen for Natur og Miljø, red.anm). – For meg illustrerer situasjonen med de andre fotografene, utfordringen ved å være låst fast i sin egen forutinntatthet i et nærbilde, og ikke evne å se helheten. Det gjelder i grunnen for svært mange mennesker i svært mange situasjoner. I stedet for å fokusere på et opplagt nærbilde av bjørnen som åt av selen, var det for meg mer interessant å vise miljøet rundt og sammenhengen i situasjonen. Bildet kan være en læresetning innen både økologi og filosofi. Det handler om evnen til å se helheten mellom landet og livet.

<B>Mennesket som art</B>
- Du har et klart filosofisk, verdibasert utgangspunkt for din tilnærming til ditt virke som fotograf? - Jeg interesserer meg for mennesket som art, som en form for levende liv på lik linje blant annet liv. Vi er jo i grunnen noen pussige skapninger. Vi er redde for så mye som jo i grunnen ikke er noe å være redd for, - mens de virkelig store truslene, de tar vi ikke innover oss! Som hensynet til naturen og miljøet, til kloden vår. Som mennesker har vi totalt fremmedgjort oss selv i forhold til naturen, og det er jo helt unaturlig! Vi har jo blitt redde for naturen! Se bare på dette med fugleinfluensaen, - helt vilt! Overalt ser vi bestialske bilder av fugler som slaktes og kastes i massegraver, massedestrueres. En utrolig overdrevet redsel - vi går av skaftet! Og de stakkars fuglene, de behandler vi som om de var livsfarlige monstre. Det er skremmende å se. Respekten og forståelsen for klodens mange arter og annet liv enn det menneskelige, den ønsker jeg var mer til stede! Menneskenes ovenifra –og ned holdning til annet levende liv, til fuglene i dette tilfellet, den provoserer meg.

<B>Alt liv en verdi</B>
- Du tar utgangspunkt både i teorien om GAIA (teorien om at jorden er en selvstendig, helhetlig levende organisme) og dypøkologiske perspektiver? – Ja, det kan du godt si. Jeg tror at alt liv har en verdi. Jeg har alltid mitt forhold til jorda med meg, til det å være menneske. Jeg ønsker at bildene mine skal fortelle en fortelling utover det å være ”pene bilder”. Om de kan bidra til å vekke andres bevissthet rundt miljøet og samspillet mellom menneske og natur, da er jeg fornøyd. Jeg tror ikke jeg kan forandre verden, men jeg vil gjerne bidra til å forandre menneskets måte å tenke om seg selv og verden på, med bildene mine. Apropos menneske og natur - så er det jo nesten ingen genetisk forskjell på et menneske og en mus! Den forskjellen er forsvinnende liten, altså. Så det sier jo litt, om hvor nært slektskapet mellom oss mennesker og annet dyreliv egentlig er. Det skriver jeg forresten litt om i boka ”Dyrenes Magi ” (Orion Forlag 2003, red anm.).

<B>Det subtilt enkle</B>
-Hva driver og inspirerer deg? – Muligheten til å få til noe er en viktig drivkraft. Og det å jobbe med ulike formater i ulike former, det gir meg mange muligheter til å uttrykke meg. For meg blir det å fotografere en måte å meditere på. –Bildene dine forener ofte enorme, dramatiske landskap med et fortettet uttrykk av en lyrisk ro? - I bildene mine søker jeg essensen av det å være menneske, jeg vil gjerne inn til det subtilt enkle, det som virkelig kommuniserer. Det enkle er ofte mye mer virkningsfullt enn det overlessede, også visuelt sett. Samtidig inspireres jeg av å se hva andre har gjort, få oversikt og breddekunnskap, og så prøve å få til noe annet, se noe nytt, gjøre noe annerledes. Jeg utfordrer meg selv ved å leke med og krysse grensene for tradisjonelt fotografi og kunst, mellom det moderne og det postmoderne. Derfor har jeg også nå startet studiene ved RMKH. Det gir meg referanser og perspektiver som gjør at jeg kommer videre i min utvikling som fotograf – og som menneske. Det er viktig!

<B>Essensen av ting</B>
Pål Hermansen holder en lav offentlig profil til tross for sin posisjon som en av landets mest kjente fotografer internasjonalt. Her er det ingen selvhøytidelig kunstnerprimadonna å spore, ingen menighetsforsamling og mestertittel, ingen svulstige champagnebekjennelser med kulturkjendiser i det offentlige rom. – Du er ikke akkurat pr-kåt, Pål? Pål humrer lunt og titter diskret klokka. – Nei, det kan du si. Jeg er nok ikke det. Jeg er opptatt av å produsere, gjennomføre og få til, sette spor på mitt vis. Bøker og utstillinger er en god greie å holde på med, sånn sett. Sånt pr-styr, nei det er ikke min greie. Det får andre ta seg av. Jeg gjør mitt og er fornøyd med det. Og jeg prøver å distansere meg fra trender og moter. Det gjelder å prioritere essensen av ting!

<B>Neste prosjekt</B>
- Hva blir ditt neste prosjekt? – Jeg har alltid flere prosjekter gående, noen over flere år, ikke alle blir noe av. Akkurat nå jobber jeg med innspurten av en ny bok, og så er det flere utstillinger på gang hjemme og ute. Planer om et samarbeid på en filmbasert dokumentar om klimakrisen på Arktis er i gang. Jeg leverer jo også stadig bilder til byrå (GETTY), og det krever jo en del.

<B>Digital kvalitet</B>
– Du har konvertert til digitalt utstyr? – Ja, den enormt høye standarden hos byråene krever det beste av det beste av digital kvalitet. For fire år siden kunne du levere slides i småbildeformat, den tida er forbi nå. Utstyret jeg bruker, er en Canon EOS 1 Ds MkII og Canon 1D MkII, en digital Hasselblad H2 D-22 (snart oppgradert til 39, red.anm). I tillegg
jobber jeg bl.a. på Hasselblad X-pan og Fuji 6x17 filmbasert panorama.

Pål har tatt på seg jakka og står på farta for å møte de andre studentene – det står kunstutstillinger på dagens program. Her er det prioritering av tid som gjelder. Ikke så rart kanskje, for en mann med så mange jern i ilden. Det gjelder å ikke gi seg!